Mener norsk ungdom må vekkes

Samuel Steinmann (89) husker svært godt dagen da M/S Donau forlot Oslo 26. november 1942, med 532 jøder om bord. Tidlig mandag morgen var han en av flere hundre på Akershuskaia som ville minnes sjøferden. Steinmann var en av svært få som vendte tilbake, og han er nå den eneste gjenlevende. Han var 19 år og snart russ den høsten for 70 år siden. Han satt og gjorde lekser da telefonen ringte. En halv time senere ble han ført bort av to men fra Rikspolitiet.

– Jeg vet ikke hva slags karer det var, om det var nazister eller «gode nordmenn», de ga ikke noe tegn, sier Steinmann.

Etter en måned i fangenskap i en interneringsleir nord for Tønsberg ble han og andre fanger fraktet til Oslo.

– Vi ble ikke informert om noe, bare fraktet hit og jaget om bord i Donau, fortelle Steinmann, en historie han har fortalt om og om igjen til journalister, historikere og skoleelever gjennom flere tiår.

Følte ikke hat

Hver gang like engasjert, klar og med minnene altfor godt i hodet.

– Det er så viktig å fortelle, spesielt for den nye slekten som vokser opp. Skolebøkene forteller ikke stort. Det holder ikke å fortelle at Norge var okkupert fra 1940-45, det må detaljer til slik at de får vite hvilken elendig tilværelse det var for mange, sier Steinmann.

Denne mørke og sure novembermorgenen med snø i lufta går tankene igjen tilbake til den forferdelige dagen. To og et halvt år skulle det gå før han igjen utrolig nok satte foten på norsk jord.

– Jeg kom hjem 30. mai 1945 og ble møtt av mine venner. De var i Hjemmefronten, og en av gutta hadde vakt ved Møllergaten 19, forteller Steinmann. Han fikk tilbud om å hilse på Quisling og sa ja.

– Der satt Quisling med hodet i hendene, han så ikke opp. Jeg sa ingenting, han sa ingenting. Men det var en merkelig følelse. Jeg følte ikke hat, jeg følte ikke gjengjeldelse, ingenting. Det var bare det at han satt der og ventet på dødsstraff, og jeg sto utenfor som en fri, levende mann.

Fortsatt redde

Kulturminister Hadia Tajik trakk også fram andre krigsofre under seremonien.

– Selv om det er vondt å huske, skal vi aldri glemme hva Hitlers regime gjorde mot jødene, mot romfolket, mot homofile, mot personer med funksjonsnedsettelse og andre som ble ofre for hatet, sa hun.

Å huske er nødvendig for å gjenkjenne det og unngå at det skjer igjen, sa statsråden.

– Fortsatt er norske jøder redde for å gi uttrykk for hvem de er, de er redde for hets og diskriminering. Hver åttende norske innbygger har fordommer mot jøder. Sånn skal det ikke være, sa Tajik.

Hun pekte på at det alltid fins et valg, dette valget som gjør oss til frie mennesker. Også den gang var det flere handlemåter å velge mellom.

– Mens noen nitid og presist fulgte opp nazistenes ønsker, valgte andre å advare jødene før aksjonen, slik at noen kom seg unna.

Beklager

De offisielle beklagelsene for den norske deltakelsen i jødetransportene har kommet sent. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) beklaget på Holocaustdagen 27. januar i år. På 70-årsdagen for Donaus avgang, kom også politiet med en beklagelse for sin rolle under deportasjonen av flere hundre norske jøder under krigen.

– Jeg vil på vegne av det norske politi og de som hadde befatning med deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleire beklage, sa politidirektør Odd Reidar Humlegård til Dagsavisen mandag.

Kirken reagerte for sent, erkjenner Oslos biskop.

– Først etter at alle jødiske menn over 15 år var arrestert 26. oktober samme år, ble det reagert. Men Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa Oslo-biskop Ole Christian Mælen Kvarme i sin tale på Akershuskaia.

– Det er veldig godt å høre, men jammen var det på tide, sier Samuel Steinmann.

Han er ikke sikker på at verden har lært av holocaust, fortsatt er det krig og elendighet på alle kanter. Han håper likevel at en slik deportasjon, det ondeste som noen gang har vært gjennomført, aldri vil skje igjen. Selv mener han det var hell som reddet livet hans.

– Når de skal skyte hver tiende mann, så har du flaks når du er nummer ni. (NTB)