May Torunn passer de sykeste fangene på Bredtveit: – De skulle aldri vært her

Inne på en celle i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt sitter en kvinne i 30-årene. Hun er helt naken under en tykk, rivesikker kjortel. Armene er røde, hovne og oppkuttede. Og hun har skrekkelig vondt i magen. For noen timer siden spiste hun tre batterier og skaftet på en hard plastgaffel fra Ikea.

– Vi har et par som er kronisk suicidale og som aldri burde vært her, sier verneombud May Torunn Storaas.

Det er ikke så mye den erfarne fengselsbetjenten kan gjøre for å hjelpe, selv om hun så gjerne vil. Det eneste hun og kollegaene kan bidra med, er å sjekke hvordan det går med 30-åringen, om hun fortsatt lever. Hver halvtime titter de inn til kvinnen som er alvorlig psykisk syk.

Saken fortsetter under bildet. 

– De sykeste burde ikke vært i fengsel, sier verneombud May Torunn Storaas i Bredtveit fengsel. Foto: Ole Palmstrøm/LO Media

Les også: Uten jobb etter pliktår: – Veldig kjedelig at jeg ikke får noe igjen for innsatsen (+)

Etterlyser egen avdeling

I vår fikk psykisk syke fanger ved Ila fengsel og forvaringsanstalt mye oppmerksomhet gjennom Brennpunktdokumentaren «Fengslet og forlatt». Sivilombudsmannen, FNs torturkomité og Europarådets har også vært ute i media og kritisert den høye bruken av isolasjon av syke innsatte i norske fengsel. Oppmerksomheten og kritikken har gitt resultat. I statsbudsjettet for neste år bevilget regjeringa 18,3 millioner kroner til en forsterket fellesskapsavdeling for de sykeste og farligste mannlige innsatte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Fungerende fengselsleder Doris Bakken ved Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt mener kvinner bak murene trenger et like godt tilbud som mennene. NFF-magasinet treffer henne på direktørkontoret, hvor det er høyt under taket og blankpolerte møbler.

– Undersøkelser viser at innsatte har større psykiske helseproblem enn befolkningen generelt, og kvinner i fengsel har enda større psykiske problem enn mannlige innsatte, noe vi merker her, sier Bakken.

Fengselet har søkt om midler til å etablere en forsterket fellesskapsavdeling. Til enhver tid er det mellom tre og fem innsatte som er svært ressurskrevende og som trenger tett oppfølging og sikkerhetsforanstaltninger fengselet ikke har i dag. Bakken tror behovet bare vil øke i framtida, men har likevel ikke fått ekstra ressurser.

– Før 2013 var det nesten ingen psykisk syke kvinner i fengsel. Nå er det veldig mange og nesten hele tida, sier Bakken.

Les også: Petter Eide: – Vi som samfunn har ikke noe annet enn fengsel å tilby

Må kle innsatte nakne

En av dem er kvinnen i rivesikker kjortel tre etasjer over kontoret til Doris Bakken. Hun har vært inn og ut av fengsel mange ganger. I tre-fire dager fungerer hun fint og kan bo på en vanlig celle med vask, tv og kjøleskap. Men så blir hun utagerende og begynner å skade seg selv. Da må betjentene låse henne inn på en forsterket celle uten personlige gjenstander og ofte uten egne klær. Dersom hun fortsatt prøver å ta sitt eget liv, er sikkerhetscelle neste.

Saken fortsetter under bildet. 

Kvinnen i 30-årene er på en strippet celle som ligner dette rommet. Her mangler vann i klosettet. En innsatt har røsket ut vannrøret fra veggen. Ansatte bruker bøtte for å «dra ned» doen. Foto: Ole Palmstrøm/LO Media

Med en gang tillitsvalgt Marit Lorås låser seg inn i avdelingen med sikkerhetscellene, slår en sterk klorlukt mot henne. De nakne cellene er ikke i bruk nå, men var det i forrige uke. I mellomtiden har et saneringsselskap vasket ned rommene. Lorås har jobbet som fengselsbetjent i 16 år. Selv om hun ikke arbeider på avdeling 3 hvor de sykeste kvinnene soner, må hun ofte hjelpe til på avdelingen. Og noen oppgaver blir hun aldri vant til.

– Å kle innsatte nakne er en stor inngripen i livet deres. Vi tar fra dem all verdighet. Vi vet at vi gjør det fordi de skal få det bedre, men likevel..., sier Lorås uten å fullføre setningen.

Hun blir stille og ser seg rundt i sikkerhetscella. På murgulvet ligger en tynn plastmadrass, og i hjørnet er det et hull i bakken til å gjøre sitt fornødne.

– Når de har roet seg ned, får de først tilbake trusa og så sokkene, sier hun.

Fikk du med deg Dagsavisens historier fra innsiden av fengselet? Her er del 1: Veronica Orderud var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn

Spytter, slår og skriker

Det tar på å jobbe tett på krevende innsatte. Når Lorås går av vakt klokka ni, sitter hun oppe til klokka tolv-ett om natta for å tømme hodet.

– Å jobbe med psykisk syke innsatte er belastende. Mange kolleger slutter på avdeling 3 fordi det er for tøft, sier Lorås.

Ansatte vet aldri hva som venter dem på andre siden av celledøra. Fengselsleder Doris Bakken, som har ansvaret for arbeidsforholdene til ansatte, har god kontakt med tillitsvalgte, verneombud og ansatte. Hun forstår hvorfor ansatte er slitne.

– Personalet har sett folk som har prøvd å ta sitt eget liv. Innsatte har spyttet på dem og slått og skreket til dem. Noen gruer seg til å åpne celledøra. Det er forståelig, sier Bakken.

Hun forteller at i helga prøvde to innsatte å ta sitt eget liv. En knuste cella si samtidig som den andre prøvde å henge seg. Betjentene måtte skjære henne ned med en repkniv.

– Dyktige ansatte fikk kontroll over situasjonen. De klarte å roe ned de innsatte, men det gjør inntrykk på betjentene å stå i dette flere dager i strekk, sier hun.

Ved behov og etter hendelser får ansatte oppfølging fra bedriftshelsetjenesten.

– Det er vanskelig å gjøre tiltak for at de skal bli mindre slitne. Vi har bare de ressursene vi har, sier fengselslederen.

Men egentlig har Doris Bakken løsningen. En løsning hun deler med den anerkjente psykiateren Randi Rosenqvist ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. En burde opprette spesialpoliklinikker for fengselspsykiatri, et egnet sted hvor alvorlig syke innsatte kan få behandling.

– Fengselet er ikke nødvendigvis det rette stedet for de aller sykeste innsatte. De burde vært i psykiatrien, men problemet er at de ikke lar seg behandle. De blir skrevet ut av psykiatrien selv om de er suicidale, og da kommer de tilbake hit, sier Bakken.

Les også: – Mer hasjrøyking, vold og og problematferd hos Oslo-ungdom

19-åringer soner med de sykeste fangene

I 2016 besøkte Sivilombudsmannen Bredtveit fengsel. Ombudsmannen var spesielt kritisk til at nyankomne fanger – noen av dem er bare 19 år – soner vegg i vegg med alvorlig sinnslidende innsatte. «En situasjon som skaper utrygghet og usikkerhet blant innsatte», står det i besøksrapporten. Fengselet har endret praksis etter kritikken. Når det er celler nok og nyankomne ikke har ruset seg, plasseres de på andre avdelinger. Men noen ganger er det fullt, og da er avdeling 3 eneste alternativ. Etter kritikken i 2016 øynet Marit Lorås og May Torunn Storaas håp om økte bevilgninger, men de ble skuffet.

– Det har bare gått fra vondt til verre. Det er færre faste betjenter og færre folk på jobb.

I 2017 kom Kriminalomsorgsdirektoratet med en strategi for kvinner i fengsel. På spørsmål om de opplever at strategien settes ut i livet, svarer begge kontant nei.

– Kvinner blir ikke prioritert i kriminalomsorgen. Jeg tror rett og slett ikke vi får penger til en forsterket avdeling fordi politikerne og byråkratene ikke oppfatter kvinnene som farlige, sier Lorås.

Les også portrettet med justisministeren: Han vokste opp som sønn av en politimann. Nå skal Tor Mikkel Wara få slutt på gjengvolden i Oslo. (+)

Wara åpner opp for at kvinner får bedre tilbud

Sjefen for byråkratene, Jan-Erik Sandlie, konstituert direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, er fullt klar over at antall psykisk syke kvinner i fengsle øker og at det er krevende for ansatte å gi et godt tilbud til den gruppen. Sandlie åpner derfor opp for at det kan etableres en forsterket fellesskapsavdeling for kvinner også.

– Vi mener at det kan være behov for å opprette et særskilt tilbud også for psykisk syke kvinner, sier Sandlie.

Også justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) ser behovet for et bedre tilbud til psykisk syke kvinner. Wara understreker at alle som er psykisk syke har rett til behandling, uavhengig av om personen sitter i fengsel eller ikke.

– Vi skal ta lærdom av den forsterkede fellesskapsavdeling i Ila fengsel. Her gjør vi noe helt nytt. Hvis dette fungerer slik vi håper, skal man ikke se bort fra at dette er noe vi bør vurdere å etablere i flere fengsler i framtiden, sier Wara.

Les også: Hatkriminaliteten i USA øker kraftig under Trump 

Kvinner har et hemmelig gjemmested

Storaas og Lorås er tilbake på avdeling 3. Sykepleieren er innom vakta. Hun har gitt sårstell til kvinnen som kuttet seg opp, men den innsatte er likevel ikke utenfor fare. Hun er suicidal, og de vet at hun har skarpe gjenstander på cella.

– Kvinner har et ekstra sted, som menn ikke har, hvor de kan gjemme ting, og det er utrolig hva de kan lure unna, sier Storaas.

Saken fortsetter under bildet. 

En suicidal innsatt har kuttet seg i armene. I vaktrommet på Bretveit fengsel og forvaringsanstalt vurderer Anette Monkvik (t.v.), Nina Hvidfeldt og May Torunn Storaas fortløpende situasjonen. Foto: Ole Palmstrøm/LO Media

Innsatte pakker for eksempel glasskår inn i et tøystykke som de putter inn i vagina, et sted fengselsbetjenter ikke har lov til å visitere. Igjen står fengselsansatte på mange måter maktesløse.

– Vi har kontroll fordi vi låser døra, men vi kan ikke tilby noe annet enn å passe på dem, sier Storaas.

Sykepleieren har gitt kvinnen paracet og ibux mot magesmertene, men Lorås er redd det ikke holder.

– Det ligger i kortene at hun må til legevakten eller sykehuset i kveld, sier Lorås alvorlig.

Og det stemte, samme kveld måtte politiet hente kvinnen for å ta henne med på legevakta. Etter få timer var hun likevel tilbake på fengselscella. (LO Media)