Lønnsoppgjøret: Null er tull

Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har tatt boksehanskene på. Han vil ha oppgjør som på 1930-tallet og reallønnsnedgang som på 1980-tallet. Han tilbyr null i lønnstillegg.

Sjefen for NHOs mektigste arbeidsgiverforening er en dreven og dyktig forhandler. Noen god historiker er han ikke. Hadde han vært historiker og ikke arbeidsgiver, ville han neppe ha dratt paralleller til de «harde trettiåra» og jappetida på 1980-tallet.

Det står ikke bra til med norsk økonomi for tida, men så ille som det var i trettiåra er det dog ikke. I 1933 var det mellom 160.000 og 170.000 arbeidsløse menn her i landet. Antakelig var det enda flere. Statistikken var ikke god nok den gangen til å fange opp alle som jaktet på en jobb.

I dag er det omtrent 130.000 ledige. Antallet stiger riktig nok for hver måned som går. I går kom det nye tall fra Nav som forteller at det i løpet av januar ble 800 flere registrerte arbeidsløse. Ledigheten har dessverre ikke nådd taket. Men det endelige taket må vi tro blir liggende lavere enn det gjorde på 1930-tallet.

Det som virkelig gjør sammenligningen med mellomkrigstida men­ingsløs, er at lønnsoppgjørene ofte endte med konflikt. Norge og Sverige hadde flest arbeidskonflikter i Europa. Det var den gangen like mange arbeidskonflikter som i hele etterkrigstida. Det endret seg med inngåelsen av Hoved­avtalen mellom LO og Arbeids­giver­foreningen i 1935. Etter den tid har norsk arbeidsliv vært mer preget av samarbeid enn av streik og konflikt.

LES OGSÅ: Norsk Industris Stein Lier-Hansen: – Alt annet enn null er uforsvarlig

Også 1980-tallets jappetid var i perioder økonomisk vanskeligere enn det vi opplever nå. I løpet av tiåret gikk reallønna – lønnstillegget fratrukket prisstigningen – ned fem ganger. Da må vi huske på at inflasjonen eksploderte på 1980-tallet. Prisene steg til godt over 10 prosent i året. Det var ikke mulig for arbeidsgiversiden å tilby null i lønnstillegg. Lærdommen fra den gangen er at høye lønnstillegg er lite verdt hvis prisene spiser opp mesteparten.

Det snudde på midten av 1990-tallet. Oljen løftet økonomien og det ble noen meget gode år for lønnstakerne. Fra 1995 økte reallønna med 58 prosent med en årlig vekst på 2 prosent.

Høy lønn er et gode for samfunnsøkonomien i en situasjon med lav ledighet, moderat prisstigning, gode tider for eksportindustrien og overskudd på statsbudsjettet. I svakere økonomiske tider, som nå, vil høye lønninger undergrave arbeidsplassene og føre til arbeidsløshet.

Verken fagbevegelsen eller arbeidsgiversiden ønsker det.

Derfor er det økonomiske bildet som tegnes før lønnsoppgjøret, avgjørende for arbeidstakernes krav og arbeidsgiversidens tilbud.

Som student lærte jeg av økonomen Odd Aukrust at utfallet av lønnsoppgjøret langt på vei kunne leses ut av eierinntektene for eksportindustrien. Så lenge lønnsoppgjøret foregår etter frontfagsmodellen gjelder det fortsatt. Det frontfagene Fellesforbundet og Norsk Industri blir enig om bestemmer den økonomiske rammen for alle andre oppgjør i privat og offentlig sektor.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Stein Lier-Hansen ser bare det beksvarte i oljen når han tilbyr Fellesforbundets leder Jørn Eggum null i sentralt lønnstillegg. Han ser bort fra at det går bra i andre deler av indu­strien. Fellesforbundets Jørn Eggum kan med god samvittighet avvise null-tilbudet. Frontfagsmodellen vil revne hvis ikke Fellesforbundet klarer å forhandle seg fram til reallønnsøking. Arbeidstakerne i de andre oppgjørene vil ikke finne seg i reallønnsnedgang. Spesielt ikke de ansatte i offentlig sektor. Deres arbeidsplasser er ikke i fare.

Fellesforbundet krever at kjøpekraften skal opprettholdes. Med en forventet prisstigning på 2,8 prosent, og et overheng, det vil si lønnsøkning som henger igjen fra i fjor, på 0,6 prosent, må det komme mer enn 2 prosent i potten. Det kan kanskje lønnstakerne gå med på. Men ikke null. Det er tull.