Lever for å stoppe dødsstraff

Torturert til å tilstå, og med hendene kneblet på ryggen tok de to iranske brødrene Mohammad og Abdollah Fathi farvel med sin mor. Et halvt døgn senere var de begge døde, henrettet ved henging i høysikkerhetsfengselet i Isfahan.

- Jeg fikk ikke se dem begge samtidig, bare hver for seg. Det som gjør meg mest sint er at de ikke engang tok av dem håndjernene. Jeg skulle så gjerne gitt dem en siste klem, men det kom ikke på tale. Hvilken trussel utgjør en mor som sier farvel til sin sønn omringet av bevæpnede vakter, spør moren til de to henrettede, Mahvash Alasvandi.

Mødre mot dødsstraff

Sammen med ektemannen, Bijan Fathi, er Alasvandi i Oslo for å snakke om sitt engasjement for avskaffelse av dødsstraff (Se faktaboks). De viser stolt fram bilder av sønnene, smilende i trygge omgivelser.

- Vi jobbet alle som lærere på den samme skolen. Vi gjorde alt sammen. De var begge aktive i lokalsamfunnet, men ikke politisk. De var gymlærere, brytere begge to, og de stiftet en liten fotballklubb for barna i området, forteller Alasvandi.

Hun forteller om et regime som ikke tolererer at en gruppe mennesker samles. Det hemmelige politiet har et brutalt grep om befolkningen. Mohammad og Abdollah ble arrestert ved nyttårstider i 2010, anklaget for væpnet ran og sosial aktivisme.

- De hadde ingen beviser eller noe grunnlag for å arrestere dem. Når de først gjorde det, tilsier islamsk lov at væpnet ran skal gi tre til ti år i fengsel. De hadde ingen rett til å gi dødsstraff eller sende dem til høysikkerhetsfengsel, sier faren til de to brødrene, Bijan Fathi.

Satt isolert

Han kan fortelle om en utbredt bruk av dødsstraff i den islamske republikken. Siden årsskiftet skal 900 personer ha blitt henrettet. Teller man tilbake til da regimet kom til makten i 1979, og islamsk lov ble gyldig i landet, overstiger tallet ifølge Fathi 100.000 henrettelser.

Totalt satt de to brødrene i fengsel i 13 måneder. De tre første månedene hørte ikke foreldrene noe som helst verken fra dem eller fra myndighetene. De hadde ingen anelse om hvor de var.

- Da de ble fengslet satt de først isolert på enerom i ni måneder. At de skulle henrettes var noe en de hadde sittet i fengsel med fortalte oss helt tilfeldig tolv timer før henrettelsen skulle finne sted. Jeg tok kontakt med mediene, og de mobiliserte store mengder med folk til å møte opp utenfor fengsels­dørene. Det var dette oppmøtet som var grunnen til at jeg fikk se mine sønner en siste gang, sier Alasvandi.

Da hun møtte sønnene en måned før de skulle henrettes, fikk hun i oppgave å være deres stemme. Derfor står de i frontlinjen i kampen mot dødsstraff.

- Vi har dem i tankene våre hvert sekund, alt som skjedde fra øyeblikket de ble født fram til de ble drept. Men den oppgaven de har gitt oss, gjør at vi klarer å stå oppreist og takle sorgen.

frode.nagel.dahl@dagsavisen.no