En gruppe glade «gamliser» møtes på prestegården i Aurskog hver fredag for å øve. Stående fra venstre: Liv Menkerud, Bjørn Skogstad, Liv Bakke og Ingrid Toverud. Sittende fra venstre: Brita Toverud, Elsa Ødegård, Hans Menkerud og Anny Landsverk.

Lærte seg å spille gitar

GODE OG GAMLE: Halvparten hadde ikke tatt i en gitar, da de begynte å spille for fire år siden. Nå reiser de rundt og opptrer under bandnavnet «De små grå».

Ferske er de som gitarister, men de har lang erfaring med livet.

- På prestegården på Aur i Aurskog synges det for full hals mens fingrene lander trygt på de riktige strengene. De litt tilårskomne trubadurene har gjort noe ikke alle ville turt. De har laget et band. Dagsavisen får overvære en fredags ettermiddag da «De små grå» øver. De stemmer i med en «evergreen»: «Det står en blåmalt benk i hagen». Det lyder slett ikke verst. Etter fire år med øvinger og opptredener, er gruppas besetning blitt svært så stødige. Det er sjelden de bommer på akkordene nå, eller at det lyder surt. Elsa Ødegård bikker snart 90 og er trubadurgruppas eldste. Hun begynte fravriste gitarens dens hemmeligheter da hun var 85. Trubadurgruppas medlemmer er i alderen 74 til 89.

 

Stive fingre

- Fingrene er jo ikke like raske som de var, forteller Elsa. - Til og begynne med tenkte jeg at dette ikke ville gå bra. Jeg rotet fælt med å finne grepene. Hun mener gitarspillingen har vært utmerket for førligheten og for hukommelsen.

«Maestro», dirigent og primus motor er Bjørn Skogstad. Menighetspedagogen er bare 50. Det hele startet i november 2009 under fredagskaffen på eldresenteret. Bjørn Skogstad kom innom og fortalte om utfordringen med å lære konfirmantene å spille gitar.

- Når du kan lære ungdommen å spille gitar, kan du vel lære oss det òg, sa den munnrappe Brita Toverud. Lite ante hun om at dette var den spede start på karrieren som musiker. Innen desember hadde de lært seg to grep. Da opptrådte de på eldresenteret med «Musevisa». I dag har gruppa rundt 100 sanger på repertoaret.

I fjor opptrådte de 20 ganger på alt fra eldresentre til jubileer. - Det morsomme er ikke at vi blir invitert, men at de inviterer oss igjen. Et sted er vi blitt invitert tre ganger! utbryter Bjørn.

 

Rar gjeng

«Dere er ikke de flinkeste trubadurene vi har hørt, men dere er de rareste!» Slike replikker fra publikum synes den musikkglade gjengen det er helt greit å leve med. De vet de ikke er noen musikk-virtuoser. Publikum sitter nok ikke og tenker: «Åh, dette er en kjempeframførelse!». Men de identifiserer seg med gruppa og tenker: «Skulle ønske det var oss!»

- Det er fantastisk at denne gjengen har lært seg å spille i så moden alder. Det forteller at de ikke er gamle i musisk forstand. Denne gjengen er tydelig oppegående og sultne på å leve og lære. Det sier Jon Roar Bjørkvold som er professor i musikkvitenskap. Han kjenner ikke til andre som har lært seg å spille i den alderen.

- Så vi bør følge våre drømmer uansett alder?

- Vi må åpne skattekisten. Det er ikke noe grunn til at gullet skal stå å irre. Vi må pusse det blankt så det skinner, sier professoren og siterer fra sangen «Lean on me»: «Finn meg, puss meg blank og gi meg en sjanse til å skinne.»

ester.nordland@dagsavisen.no