Henrik Kjær Poulsen (40), Elin Jacobsen (43) og Alea (6) flyttet fra Danmark og er fornøyde med livet i Hammerfest.

Klondykestemning i Hammerfest by

FINNMARK: På 1980- og 1990-tallet opplevde 
Finnmark et voldsomt fall i innbyggertallet. Så snudde pilene. I Hammerfest har gassen fra Snøhvit gitt vekst og optimisme.

HAMMERFEST (Dagsavisen): - Det er dejlig, hva!?

Det er tidlig torsdag formiddag. Henrik Kjær Poulsen (40) har nettopp vinket kona Elin og datteren Elea (6) ut av døra. Nå er han ale ne tilbake, med restene etter frokosten på bordet og lukta av rykende fersk traktekaffe i lufta. Poulsen tar en god sup av koppen og lar blikket senke seg over landskapet utenfor. Han har fortsatt en god halvtime før han må riste morgenen av seg og la arbeidsdagen synke inn.

Det er en perfekt morgen. Sommeren har vært god, og høstsola glitrer nå i vannskorpa nede ved havna. Utsikten er formidabel. Fra toppleiligheten i Hammerfest sentrum kan Poulsen følge aktiviteten nede på havna. Han kan se ned på kulturhuset, byens stolthet, reist på ruinene av den gamle Findus-fabrikken, den gamle hjørnesteinsbedriften gjennom 50 år.

Fra vinduet kan han følge med på byggeplassene. Og på aktiviteten ute på Melkøya, der gassen fra Snøhvit-feltet føres i land. Der ute kan han se flammen som forteller at et av skipene gjøres klar for det internasjonale gassmarkedet.

 

Fra Jylland til Finnmark

Skal vi tro Poulsen er det deilig å være dansk i Hammerfest. Det er ikke lenge siden han flyttet til byen med familien, men det er lenge siden han i 1997 for første gang kom for å besøke byen sammen med kona, som han hadde møtt nede i Oslo. I årene som fulgte besøkte han ofte byen.

For henne var reisen kort. Hun vokste opp i Vest-Finnmark, i fiskeværet Havøysund i Måsøy kommune. For Henrik Poulsen har reisen vært lenger: Han vokste opp i Danmark.

- Det var en venn av meg som sa det sånn: Om jeg er på flyplassen i Billund i Jylland og flyr like langt sørover som jeg må fly nordover for å komme til Hammerfest, da lander jeg i Nord-Sahara. Ja, det stemmer vel, men jeg har den innstillingen at det viktige er hva du gjør det til, enten du er i nord eller sør, sier han.

Det var ikke gitt at det var nordover han skulle reise. Da han kom hit i 1997 var byen en ganske annen. Den var preget av fraflytting. Der kulturhuset ligger i dag hadde det en gang vært 1.200 årsverk på Findus-fabrikken. Nede på rådhuset beskriver ordfører Alf E. Jacobsen (Ap) for oss hvordan over 1.000 årsverk forsvant i byens fiskeriindustri på 1980- og 90-tallet.

- Å kjøre gjennom byen var som å kjøre gjennom en grå sone, minnes Poulsen og fortsetter:

- Så begynte det å skje ting. Vi så hvordan byen begynte å få liv i seg da de skulle bygge opp Melkøya, så vi gjorde en avtale om at vi begge ville se på jobbmarkedet her oppe.

 

Pilene har snudd

Poulsen fikk jobb i Hammerfest. I selskapet Barents Naturgass, som selger og distribuerer naturgass fra kontoret i Hammerfest sentrum.

Han er ikke den eneste som har flyttet til Hammerfest de siste årene. Etter år med fraflytting og fallende befolkningsutvikling har pilene snudd for denne byen på vestkysten av Finnmark, helt nord i verden.

- Da vedtaket kom i Stortinget om utbygging av Snøhvit var vi cirka 9.000 mennesker, sier ordfører Alf E. Jacobsen og legger til at de nå er over 10.000.

- Vi har hatt en vekst som har variert mellom 2 og 2,5 prosent hvert år, legger han til før han svinger gjennom byen og forteller om oppussing av skoler, bygging av barnehager og boliger.

Poulsen er ifølge Jacobsen typisk for mange av dem som kommer flyttende. Han sier en stor andel av dem er mellom 20 og 40 år, at byen får en yngre befolkning, og slik sett er atypisk.

Men byen er ikke bare enestående. På 1980- og 90-tallet var Finnmark preget av fall i antall innbyggere. Kyst-Finnmark hadde ifølge forskningsinstituttet Norut på 1980-tallet en samlet nedgang på 17,5 prosent. Også fra 1995-2007 gikk befolkningstallet markant ned. Så snudde det. Ikke bare i Hammerfest.

- Konkursbølge og fraflytting er blitt erstattet av vekst, slår Ap-nestleder Helga Pedersen fast.

Bondedatteren fra Sør-Varanger var fylkesordfører i Finnmark før hun først ble hentet inn som fiskeriminister og senere havnet på Stortinget. Nå slår hun i bordet tall fra SSB som viser befolkningsvekst for 14 av 19 kommuner og en nedgang i arbeidsløsheten fra 2005-2011 på 2,5 prosentpoeng for Finnmark, langt mer enn for resten av landet.

 

- Flytter hjem

Men det er noen underliggende tall for Finnmark som gir grunn til bekymring, mener Pedersen:

- Det ene er det høye frafallet vi fortsatt har i videregående skole. Det andre er alderssammensetningen, som viser at Finnmark i årene som kommer vil ha veldig mange svært gamle og en del svært unge. Så det blir en ganske krevende alderspyramide. Du får flere som trenger bistand fra kommunene, enten det er barnehageplass eller sykehjemsplass.

Befolkningsveksten har ikke vært jevnt fordelt. Gjennom 2000-tallet har den ifølge Norut i stor grad vært sentralisert til regionale sentra, til Hammerfest, Alta og Kirkenes. Men selv om kommuner langs kysten fortsatt preges av fraflytting, mener Pedersen det er bedre om ungdommer fra Gamvik flytter til Alta enn at de flytter til Oslo eller New York.

- I dagens verden kan jo Finnmarksungdommen velge, ikke bare mellom bygder og byer i Norge, de har hele verden for sine føtter, sier hun og fortsetter:

- Tidligere har Finnmark i høykonjunkturer ofte blitt drenert for arbeidskraft og kompetanse, fordi de gode tidene har vært et annet sted. Nå er de gode tidene også i Finnmark, og mange finnmarkinger flytter hjem når muligheten først ligger der.

Det er ikke én enkelt grunn til at befolkningen vokser. En av forklaringene Pedersen bruker er at man har fått bukt med overfisket i Barentshavet. Det er likevel ikke det hun peker på først.

- Om du tar det store bildet er det selvfølgelig at Barentshavet er blitt åpnet for olje- og gassvirksomhet, sier hun.

 

Brent ned

Omkvedet i Hammerfest er at gassen fra Snøhvit har vært avgjørende for å snu fraflytting til vekst, og få optimismen tilbake i samfunnet.

- Melkøya har berget Hammerfest, det er ikke tvil om det, slår Gunnar Bolle (59) fast mens bølgene slår inn mot brygga.

Hustad tilhører en gruppe menn som har samlet seg nede på havna.

Bolle tar oss med på en verbal reise gjennom byens historie, fra pomorhandel til tyskernes nedbrenning av finnmarkskysten i 1945.

- De svidde av hele greia. Det er veldig trist, for Hammerfest hadde før krigen en veldig spesiell arkitektur, sier han før han slår hendene ut mot kulturhuset:

- I dag er det der er perlen vår. Det er ikke alle som spiller fotball vet du, noen av oss har sunnere interesser enn å løpe halvnaken i kulda på jakt etter ei lærkule.

 

CO2 fra Melkøya

I Hammerfest representerer ikke olje- og gassutvinning bare enorme utslipp av CO2. Med Snøhvit har kommunen sikret seg 150 millioner kroner årlig i eiendomsskatt fra Statoil. Alt handler likevel ikke om olje og gass. Fiskeriindustrien er fortsatt viktig for byen. Også reiselivsnæringen er i ferd med å ta seg opp. Når endringene i byen skal forklares pekes det likevel ut mot Melkøya.

Ut dit kommer gassen fra et felt 14-15 mil nordvest for Hammerfest, ute i Norskehavet. Feltet har både gass og olje, men det er bare gassen som anses som lønnsom nok. Fra 350 meters dyp pumpes den ubehandlet gjennom rør til Melkøya, der den kjøles ned og komprimeres 600 ganger. Skipene kommer jevnt og trutt. Hver femte dag glir en av dem inn til Melkøya for å fylles med gass. Noen laster går på lange kontrakter, andre selges underveis.

Det første funnet ble gjort i 1981. I 2002 vedtok Stortinget at det skulle åpnes for drift på feltet. Først fra 2008 har det vært full drift ute på Melkøya, som regnes som den største industriutbyggingen i Nord-Norge noensinne. I dag er 600 personer på jobb her ute daglig. Halvparten jobber for Statoil. Resten er leverandører.

Produksjonssjef Øivind Nilsen ute på Melkøya anslår at de med dagens volum vil holde på ute på Melkøya til etter 2050. Han venter derfor store ombygginger på anlegget, som i utgangspunktet har en teknisk levetid på 30 år.

- Goliat, som skal komme i drift neste år, vil for lengst være stengt ned når Snøhvit stanser sin produksjon, sier han.

Nilsen er overbevist om at vi vil se riggaktivitet i området i lang tid. Neste år åpner altså oljefeltet Goliat, det første funnet i den norske delen av Barentshavet som er funnet drivverdig. Det spås at det bare er starten.

- Barentshavet er mulighetenes hav, sier han og legger til at det også det stedet med størst usikkerhet.

 

«Mulighetenes hav»

Han er ikke den første som bruker ordene «mulighetenes hav» om Barentshavet. Det har vært en gjenganger de siste årene. Det ble også brukt av olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) da den 22. konsesjonsrunden på norsk sokkel ble utlyst i 2012. 86 blokker eller deler av blokker ble lyst ut. De fleste av dem, hele 72, var i Barentshavet. Resten i Norskehavet.

Det er her, i Barentshavet, mange mener at norsk petroleumsframtid ligger. Ikke minst etter at Norge og Russland etter 40 år med forhandlinger kunne undertegne delelinjeavtalen i Barentshavet.

Nilsen sier han fortsatt minnes 1. april for drøyt to år siden. Det var annonsert et enormt funn på Skrugard, oljen var ifølge Statoil-sjef Helge Lund av «champagnekvalitet».

- Det utløste en enorm optimisme. Vi hadde grunn til å være optimister med Snøhvit og våre volum, men med Skrugard svingte en økende pessimisme til det stikk motsatte. Det utløste en voldsom rus, sier han.

Senere ble det gjort funn på Skrugards tvillingfelt Havis. Til sammen utgjør de Johan Castberg. Da Statoil fattet vedtak om at oljen der ifra skulle føres i land i Honningsvåg jublet de også i Nordkapp kommune, som har levd med et årlig fall i innbyggertallet.

 

Klondykestemning

I Hammerfest er det klondykestemning. Det snakkes om at tyngdepunktet i norsk petroleumsvirksomhet vil flyttes nordover. Enkelte mener til og med at Hammerfest kan bli et nytt Stavanger.

Men ikke alle er like fornøyde med at Barentshavet åpnes opp for oljegigantene. Da Stortinget behandlet åpning av Barentshavet sørøst fikk de brev fra en samlet miljøbevegelse, som ville redde området fra oljeselskapene. Organisasjonene presenterte beregninger som viste at utslippene fra forbrenning av den oljen og gassen som anslås at ligger i området som skulle åpnes, vil gi et utslipp på om lag 800 millioner tonn CO2. 16 ganger Norges årlige utslipp.

Naturvernforbundets leder i Finnmark, Gunnar Reinholdtsen, i Kirkenes, tror politikerne er desperate i en tid med globale tendenser der bygdene avfolkes og folk trekker inn mot byene.

- Om det er noen som lokker med arbeidsplasser ser de bare det, de ser ikke helheten, det langsiktige, sier han. Jakten på oljen er kortsiktig, mener Reinholdtsen.

- En av ulempene med olje er at vi bare tenker olje. Alle ingeniørene forsvinner dit, og det blir vanskelig å starte med andre ting. Hva skjer med befolkningen når alle er vant til oljelønninger og er vant til å ha masse penger i hendene et par generasjoner? Skal du få folk til å fiske etter det? Man må satse på sikt, på det man har av fornybare ressurser, sier han og peker på både fisk og reindrift.

 

Lukrativt marked

- Selvfølgelig er det CO2-utslipp også fra Melkøya, vedgår Øivind Nilsen.

Produksjonssjefen mener likevel at de er en del av løsningen, ikke problemet. Naturgassen de produserer på Melkøya har ifølge Nilsen det minste CO2-utslippet i verden og løsningene for håndtering av CO2 gjør Melkøya unikt.

Produksjonssjefen er optimist. Markedet ser bra ut. Konflikten mellom Ukraina og Russland i 2009 satte forsyningssikkerhet på dagsorden og styrket Norges posisjon. Det japanske markedet for norsk gasseksport eksploderte med Fukushima-tragedien i 2011. På den andre siden spente skifergassrevolusjonen i USA bein for det som var et planlagt marked for gassen fra Melkøya. Det er vanskelig å spå hvordan ting ser ut om få år, mener Nilsen.

I januar 2012 skrudde dessuten Statoil kraftig opp prognosene for Snøhvit. Det var mer å hente enn de trodde, og med nye felt kan det komme mer.

 

Der verden slutter

Inne i leiligheten i sentrum er Henrik Kjær Poulsen i gang med å rydde vekk frokosten.

- Jeg blir nok boende her, sier han og rydder vekk kaffekoppen.

Poulsen anbefaler gjerne Finnmark for danske venner.

- Men de må innstille seg på at de bokstavelig talt kommer til å bo der verden slutter. Det er ikke så mye etter dette om du fortsetter nordover. Men jeg vil i hvert fall anbefale det om de vil ha mulighet til sikker jobb i mange år framover, sier han og stanser opp et øyeblikk:

- Men de skal være klar over at det er noe helt annet enn å bo i Danmark. Men slik er det vel alltid når du flytter.

espen.lokeland-stai@dagsavisen.no

 

Etter å ha levd med fraflytting har pilene snudd for kommuner i Finnmark. 
Dagsavisen ser 
i en serie 
artikler på et 
fylke preget av endringer og 
optimisme.

Les også: Helt konge i Varangerfjorden