Innenriks

Kjære kolleger. Ærlig talt. Dette blir for dumt.

KOMMENTAR: Det er ikke vår sorg. Det er ikke vår historie. Ikke engang om vi nesten var der da det smalt.


En 11 år gammel jente skulle gå alene fra skolen og møte mammaen sin på T-banen ved Drottninggatan fredag ettermiddag. Hun dukket aldri opp. I over et døgn var hun savnet, før det ble bekreftet at jenta var en av de fire som ble drept da terroren rammet Stockholm. Da en mann i en lastebil forvandlet sentrumsgata til et blodig inferno, og etterlot seg et folk i sjokk og sorg.

Et barn er revet vekk fra livet og ut av virkeligheten. En svensk mor er etterlatt i bunnløs sorg og fortvilelse. Hun blir aldri hel igjen.

350 kilometer lenger vest ligger vårt land. Her sitter, står og småløper norske redaktører og journalister. De forsøker å dekke terrorangrepet så bredt, oppdatert og relevant de kan. De har dårlig tid. Dette er situasjoner hvor deadline er kronisk passert; en adrenalinstressa kamp mot klokka og konkurrentene. Når de første rapportene er ute, vil de ta hendelsen hjem: Finnes det norske berørte? Øyenvitner? Hvordan er reaksjonene her hjemme? Hva gjør norsk politi? Vel, statsminister Erna Solberg er sjokkert og politiet øker beredskapen. Men norske berørte og øyenvitner er det dårligere med. Det stopper opp. Og det er da det krøller seg i den journalistiske vurderingsnerven. Spørsmålet tvinger seg desperat frem i redaksjonen: Finnes det kanskje noen som nesten var i Drottninggatan fredag ettermiddag?

Joda. Det gjør det. BA finner de norske turistene Trude og Tommy som satt og drakk øl på en kafé bare noen kvartaler unna, og fikk beskjed på telefon hjemmefra om det som hadde skjedd. BT snakket med Emilia, en svensk jente bosatt i Bergen, som var bare ti minutter unna. Journalistenes eget fagblad er ikke dårligere: «Det er både skremmende og merkelig å få terroren så tett på», kan NRKs Pål Plassen berette fra toppen av nettavisen. Saken har Journalisten hentet fra NTB. Også Plassen var der «bare minutter før angrepet skjedde».

Vi har sett det før. Da terroren rammet London 22. mars i et angrep som også på andre måter var likt: En gjerningsmann kjørte ned fotgjengere på Westminster Bridge og etterlot seg mange titalls sårede og fem døde mennesker. Da hadde Rana Blad funnet Vilde fra Mo som «gikk over Westminster bro for bare noen dager siden». Saken gikk viralt.

Det er ikke bare at denne navleloen av en journalistikk er komisk i hele sin hjelpeløshet. Det kunne vi leve med. Men oppblomstringen av krampaktige saker om nesten-berørte nordmenn skader medienes troverdighet, og vi har ikke så forferdelig mye å gå på slik tingene er akkurat nå. 1. april droppet et nesten samlet pressenorge aprilsnarren for å verne om denne troverdigheten – journalistikkens viktigste kapital. Nå gjør vi oss selv til narr.

Det er det ene. Det andre er mangelen på anstendighet. Det er ikke verken Trude eller Tommy eller Emilia eller Vilde sin skyld at noen av oss mener deres nesten-historier er viktig når noen i et annet land har tapt alt. Men en mor har altså mistet datteren sin. En gutt må vokse opp uten faren sin. Det er mange som aldri blir ordentlig glade igjen. Sår som aldri heles. Tomrom som aldri fylles. Det er deres tragedie. Deres historie. Ikke vår.

Kjære kolleger. Ikke prøv å late som det handler om oss. Det er bare flaut.

Mer fra Dagsavisen