Fra og med 1. januar er ikke lenger landets prester statens embetsmenn og -kvinner når stat og kirke formelt skiller lag.

Kirke og stat klar for tvetydig skilsmisse

1. januar skiller Den norske kirke og den norske stat lag etter nesten 500 års samliv. Men de to skal fremdeles pleie nær omgang. Altfor nær, mener noen.

 

Idet 2016 glir over i 2017, skjer det formelle skillet mellom stat og kirke, åtte år etter at det ble vedtatt på Stortinget. Dermed vil ikke lenger landets 1.250 prester og biskoper være statlige embetsmenn utnevnt av Kongen. Og Den norske kirke vil ikke lenger være en etat i staten, men en selvstendig virksomhet.

– Vi står overfor den største organisatoriske endringen av Kirken siden reformasjonen, konstaterer direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen.

– Endringene skaper et tydelig skille mellom stat og kirke, sier han.

Årelang strid

Noen mener imidlertid at skillet på ingen måte blir klart og tydelig.

– Et reelt skille får vi ikke. Stortinget kom et stykke på vei denne gangen, men ikke langt nok, mener Kristin Mile, generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF).

Det var en årelang og følelsesladd prosess som kulminerte i beslutningen i 2008. Striden splittet både den daværende rødgrønne regjeringen og Kirken. På den ene siden sto en uvanlig allianse av liberale partier som ønsket en sekulær stat, og konservative kristne som ville fjerne statens hånd over bispeutnevnelser og lærespørsmål. På den andre siden liberale stemmer i kirken som fryktet en mørkemannskirke, støttet av særlig Senterpartiet, men også av store deler av Ap. Én formulering skal ha reddet forliket i sene nattetimer: Norges folkekirke.

Fra stat til folk

Forliket førte til omfattende endringer i Grunnloven. Ut forsvant formuleringen «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» (§ 2). Inn kom formuleringen «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten» (§16).

– Så lenge Grunnloven sier at Den norske kirke er Norges folkekirke, og at den skal understøttes av staten, har vi fremdeles en statskirke, mener Kristin Mile.

Hun mener det nye folkekirke-begrepet er betenkelig fordi det konstitusjonelt kobler det norske folk til et bestemt trossamfunn.

– Det er på sett og vis enda verre enn å koble et spesielt trossamfunn til staten, sier Mile.

Bibelsk basis

Folkekirke-begrepet har gitt betenkeligheter også innad i Kirken.

– Da vi hadde en statskirke, var debattspørsmålet om vi hadde en kirke der staten skulle bestemme alt. Med en folkekirke handler debatten om hvorvidt det er folket i folkekirken som skal bestemme alt, forteller kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen.

– Det handler om at denne kirken har en bibelsk basis, som man ikke kan stemme seg ut av, sier Johnsen.

Fjorårets kirkevalg satte problemstillingen på spissen. Da vant den nye og liberale grupperingen Åpen Folkekirke stort med sin kampsak om å innføre vigselsliturgi for likekjønnede, noe som skapte åpen splid innad i Kirken. Valgresultatet settes i sammenheng med politikernes krav om at kirken måtte demokratiseres og få valgdeltakelsen opp for å bli skilt fra staten.

Nærmest fullfinansiert

Forsker Pål Ketil Botvar ved Institutt for Kirke-, religions- og livssynsforskning sier en rekke forhold trekker i retning av at vi fortsatt har en statskirke i Norge. Han peker på at Kirken nærmest er fullfinansiert av det offentlige, at det er knyttet særegne bestemmelser til den i lovverket, innføringen av begrepet «Folkekirke» i Grunnloven, og at Kirken fortsatt har ansvar for gravferder de fleste steder.

– Men at kirken nå blir et selvstendig rettssubjekt, trekker i motsatt retning igjen, oppsummerer Botvar. (NTB)