Kampen for vannklosettet

Debatten om innføring av vannklosetter i Kristiania pågikk i flere omganger fra 1850 til 1910. Selv om det var åpenbart at det sto dårlig til med de sanitære forholda, var ikke alle overbevist om at omlegging til WC ville være noen forbedring. WC-motstanderne mente at vinterfrosten i hovedstaden gjorde vannklosett helt uaktuelt. Dessuten ville en omlegging bli altfor kostbar, blant annet fordi en halv million kroner i gjødselinntekt ville forsvinne i fjorden. Tilhengerne hadde på sin side helsemessige, hygieniske, politiske og anstendige argumenter. Men motstanderne slo tilbake med utenlandske eksempler på teknisk og menneskelig svikt i betjeningen av WC.

Frostproblematikken hadde sin bakgrunn i datidas smitteteori. Man trodde nemlig at sykdomsbærende miasmer ble spredd gjennom lufta. Vond lukt ble tolka som et bevis på at det var miasmer i lufta. Ergo måtte det være smittsomme gasser i avføring, og derfor kunne man ikke montere rør til å frakte ekskrementer med, midt inne i hus. De måtte legges utapå, altså lagelig til for frost.

WC-tilhengerne tok også miasme-teoriene til inntekt for sitt syn. Hva kunne være mer helsebringende, og ikke minst anstendig, enn et system der den smittefarlige avføringa ble spylt ut av syne og sinn ved at man trakk i ei snor?

En av WC-forkjemperne uttrykte det sånn i 1901: «Manges æstetiske følelse saares ved at se ekskrementerne ligge saa lige op under sig, som tilfældet er paa et bøtteprivet; thi selv om de fleste taaler at se sine egne ekskrementer, synes det at være en almenmenneskelig egenskab, at man ikke taaler at se andres.»

Et annet aspekt som ble stadig mer vektlagt i debatten, var hensynet til miljøet. Fra 1879 var det forbud mot privetavløp til offentlig kloakk. Folk som ville installere WC måtte bekoste en egen septiktank. Grand hotell fikk anlegge vannklosett i 1899 på betingelse av at hotellet installerte et eget filtreringssystem, Palmgrens system.

Til tross for restriksjonene florerte tarmbakteriene i Akerselva og havnebassenget. Stanken vitna om høy miasmeverdi, og vitenskapelige undersøkelser bekrefta at vannet var helsefarlig. I boka «Fra nattmann til renholdsverk» av Inge Torstenson kan vi lese: «I den nederste delen av Akerselva så det ut som det alltid regnet, selv om himmelen var aldri så blå. Det var det konstante «regnet» av små gassblærer fra den forurensede bunnen som brøt vannflaten. I området rundt utløpet dukket det opp illeluktende gassblærer på størrelse med tallerkener, ja enkelte opp til én meter i diameter. Vaterlandsgutta hadde som sport å stikke en fyrstikk borti, noe som resulterte i et lite fyrverkeri bortover vannflaten.»

Et renseanlegg var med andre ord påkrevd, og en komité ble nedsatt for å utrede ombygging og utvidelse av kloakksystemet. Den konkluderte: «Ethvert system til fjernelse af affaldstoffe, bygget paa indsamling af klosetindhold rundt i husene, dettes transport omkring i byen og dets lagring og videre behandling ved menneskehænder er principielt mangelfuldt og utilfredsstillende i sanitær henseende.»

Fra 1910 var det endelig fritt fram for vannklosetter. Samme år kom det første renseanlegget i drift på Filipstad. Kostnadene ved å installere WC ble redusert, og ved utgangen av 1911 var det blitt hele 1269 vannklosetter i Kristiania. Men det var først på slutten av 1920-tallet, da kommunen begynte å tilby gårdeiere som ville installere vannklosetter, rentefrie lån, og påbudet om rensing av avløpsvannet ble oppheva, at WC-bølgen tok av for alvor.

Behovet for sanitær oppgradering var utvilsomt størst i arbeiderbydelene på østkanten. Men den sannheten ble overskygga av den allment aksepterte oppfatning at arbeiderklassen var skjødesløs og neppe i stand til å bruke en så innfløkt innretning som WC. Stadsfysikus Bentzen sa det på denne måten: «Jeg for min part er ikke i tvivl om, at det ogsaa sanitært vilde være et gode at faa indført vandklosetter baade paa vestkanten og paa østkanten af byen. Men de sanitære goder kommer desværre altid senest til de mindre bemidlede klasser. Det vil være vestkantens befolkning, der hurtigst vil forstaa det behag og det velvære, der følger med vandklosetterne.» Med andre ord ble det vestkanten som fikk WC først.

Og det tok sin tid før byen ble kvitt utedoene. I 1981 var det stadig ca. 4300 leiligheter som ikke hadde WC i Oslo, de fleste på østkanten. For å få fortgang i prosessen gikk kommunen til det skritt å premiere gårdeiere som ville legge inn vannklosett, med 10 000 kroner pr. do, dersom de også utbedra gården.

I 2002 var det 300 utedoer igjen, de fleste i kolonihager, barneparker og i Marka, men også i noen villaer - både i øst og vest.