Isolasjon er ikke-tema

- Norske helsemyndigheter viser liten interesse og engasjement for fengselshelsetjenesten, fastslår Marte Rua overfor Dagsavisen.

Rua jobber som sosiolog og fengselsforsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO). I går lanserte hun studien og boken «Hva gjør fengselsleger? En institusjonell etnografi om isolasjon og helse» på Litteraturhuset i Oslo. Utgangspunktet for studien var en nysgjerrighet på hvordan norske fengselsleger forholder seg til varetekt og isolasjon, som innebærer en velkjent risiko for å utvikle helseskader.

- Med bakgrunn i den gjentatte kritikken av norsk varetekt- og isolasjonspraksis, forventet jeg at dette ville være et tema mange var opptatt av. Men studien viser at isolasjon og varetekt generelt er et ikke-tema på alle nivåer som har med fangers helse å gjøre, sier Rua.

Kraftig torturkritikk

Bruken av isolasjon i norske fengsler er utstrakt og gjentatte ganger kritisert av en rekke internasjonale overvåkingsorganer. Senest forrige måned fikk Norge igjen kraftig kritikk av FNs torturkomité.

- Tydelig kritikk fra FN og Europarådet er ikke hverdagskost. Ettersom norsk isolasjonspraksis er kontroversiell, ble jeg overrasket over den øredøvende stillheten rundt temaet. Helsearbeidere med ansvar for fanger som utvikler skader av å bli isolert, mangler rammebetingelser og støtte fra sine overordnede myndigheter, sier Rua.

Utsatt gruppe

Fangebefolkningen er en spesielt utsatt gruppe når det kommer til helse. Blant annet er rusavhengighet svært utbredt, og kronisk sykdom er mer utbredt og alvorlig. Dagsavisen skrev i går at fengselslege Kjetil Karlsen mener mange selvmord i fengsel kunne vært unngått hvis Norge hadde implementert De europeiske fengselsreglene.

- I et rettferdighetsperspektiv er det problematisk at fangebefolkningen i så liten grad blir sett av bevilgende og politiske helsemyndigheter. Fangene er mer sårbare enn resten av befolkningen og kan ikke fritt oppsøke helsevesenet. Hvis de har et helseproblem som ikke blir tatt hensyn til, så sitter de jo bak lås og slå. De kan ikke dra til legevakta, sier Rua.

Også psykiske og psykiatriske lidelser er mer utbredt blant fanger enn i befolkningen ellers.

- Det at fangebefolkningen blir nedprioritert sier noe om hvordan samfunnet ser på denne gruppen mennesker, sier Rua, som understreker at norske fengselsleger likevel får til mye bra innenfor de vanskelige rammene de jobber i.

Virkelighetsfjernt

Rua påpeker at den manglende oppfølgingen av torturkomiteenes kritikk og internasjonale forpliktelser på området, bryter med vår egen forståelse av Norge som menneskerettighetsnasjon.

- Her er vi dessverre ikke noe foregangsland. I praksis forholder vi oss til torturkomiteenes bekymringer som om de ikke gjelder oss. I det store og hele synes det som om vi først og fremst ser utfordringer med menneskerettigheter i fengsel som et problem i andre land. Det at vi stadig snakker om dette som et problem hos andre, men ikke klarer å diskutere egen virkelighet, sier noe om vårt eget selvbilde, sier Rua. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter ble nylig degradert fra A- til B-status. Det innebærer blant annet at institusjonen ikke har talerett overfor FNs ulike overvåkingsorganer.

- Man kan si at Norge ikke feier for egen dør på dette området, og at vi har pådratt oss et økende omdømmeproblem. Dette står i kontrast til hvordan vi i Norge liker å tenke på oss selv som en forkjemper for menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid, mener Rua, som etterlyser en offentlig diskusjon om temaet.