Innenriks

– Ingen pris på CO2

Det blir ingen pris på CO2-utslipp etter FNs klimatoppmøte i Paris. Det fastslår EUs tidligere klimakommissær Connie Hedegaard.

I 2009 var hun med på å lede det famøse klimatoppmøtet i København. Siden har hun vært med på å gjenoppbygge tilliten til FN-sporet. Nå advarer Connie Hedegaard mot å tro at vi får en global pris på CO2 i Paris.

– Får vi en global pris på CO2? Nei, det får vi ikke. Det har man gitt opp å få til i Paris, sier Hedegaard til Dagsavisen.

LES OGSÅ: Kvotekamp i klimaforhandlingene

Skal kutte 40 prosent

Norge er et av landene som lenge har ønsket en global pris på CO2. Målet har vært at alle som slipper ut CO2, skal betale en minstepris etter «forurenser betaler»-prinsippet. Men Hedegaard heller kaldt vann i blodet på dem som drømmer om en slik karbonpris.

– Det er mange viktige ting man ikke får inn i avtalen i denne omgang. En pris på CO2 er en av disse. Det viktigste nå er at USA og Kina forventes å forplikte seg på en annen måte enn før, sier hun.

Dagsavisen har fått et eksklusivt intervju med Hedegaard, som nyter stor respekt i klimadiplomatiet. Hun har bakgrunn som klimakommissær, sjefforhandler og ledet arbeidet med å utvikle EUs klimamål. EU skal kutte utslippene sine med 40 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990. Alle kuttene skal skje innenfor EU.

– Jeg tror vi får enighet om en overordnet rammeavtale i Paris, sier Hedegaard.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

USA og Kina

– Avtalen vil ikke bli så ambisiøs som en kunne ønske seg. Derfor er det avgjørende at man får på plass en revisjonsordning, slik at man kan gjøre mer i årene som kommer, sier hun.

Helst ønsker hun seg en evaluering hvert femte år.

– Hvorfor tror du det blir avtale i Paris, når det ikke ble det i København?

– De store landene kom til København med veldig ulike perspektiv. USA og Kina sa at om den andre ikke flyttet seg, så vil ikke de heller flytte seg. De holdt hverandre i sjakk, sier den tidligere klimakommissæren.

– Det er fortsatt mye som kan gå galt, men det nye er at Kina og USA erkjenner overfor verden at de har et ansvar, sier hun.

Hun peker også på andre faktorer.

– Byene engasjerer seg i flere land. Fornybar energi er blitt mye billigere, og man kan se at løsningene kommer. Kanskje vil det vise seg at det ikke er så vanskelig å kutte utslipp som mange har trodd, sier Hedegaard.

LES OGSÅ: Største klimamarkeringen i Norge noensinne

Vil se kortene

Grunnlaget for Paris-toppmøtet ble lagt for fire år siden, under et lignende toppmøte i Durban i Sør-Afrika. Den gang presset EU hardt på for å få en folkerettslig, forpliktende klimaavtale. Det ser det ikke ut til at man får. Hva tenker Hedegaard om det?

– Dette blir en diskusjon i Paris. Hva er prisen for å få Kina og USA med? Ett år etter Paris går Obama av. Da er spørsmålet hva slags status avtalen får.

– Frykter du at USA, med ny president, skal trekke seg fra avtalen?

– Nei. Men det er et spørsmål om tillit. Når USA sier de ikke vil forplikte seg internasjonalt, kan det skape tvil. Risikoen er at noen land ikke vil tro dem, sier hun.

Hun sier de landene som først rammes av klimakrisen, også er de som er mest opptatt av at USA forplikter seg folkerettslig.

LES OGSÅ: SVs nye nestleder: Klimasaken er dau

Klimaforhandlinger i Paris fra 30. november til 11. desember.

Målet er en ny internasjonal klimaavtale som omfatter alle verdens land.

Klimatoppmøtets sju avgjørende punkter

1) Hvor varm skal vi tillate at kloden vår blir?

Målet med Paris-avtalen er å finne måter å begrense global oppvarming. Utgangspunktet er et felles mål for hvor mye varmere vi kan tillate at kloden blir. Halvannen grad? To, tre, fem? Flere øystater vil ha mål om halvannen grad inn i avtalen. Andre land vil helst ikke tallfeste det. Men på forhånd forventes det enighet om togradersmålet i Paris.

2) Når skal vi nå nullutslippssamfunnet?

Hvis vi skal nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader, må klimagassutslippene ned til null – på et eller annet tidspunkt. Både EU og Norge vil jobbe for at en tidsfrist kommer på plass i Paris. Spørsmålet er hvilketårstall? 2050, 2070, 2100? Dette er nokså uklart før møtet.

3) Skal det være krav om at landene jevnlig må lage nye mål for utslippskutt?

FN-landenes viktigste hjemmelekse til Paris har vært å melde inn hvor mye de vil kutte i utslipp i årene fremover. Et av spørsmålene som vil debatteres er om det vil være nok – eller om alle land jevnlig må fornye utslippsmålene sine. Blant annet har mange land – som Norge – levert inn femtenårsplaner. Men det kan bli krav om at dette fornyes hvert femte år.

4) Skal landene kunne angre seg i hvor mye de vil kutte?

Dette henger sammen med kravet om at utslippsmålene må fornyes jevnlig. Skal man kunne kreve at fornyelsene aldri kan være dårligere enn de forrige? I så fall vil det bety at når Norge fornyer sine mål i 2020 kan de hverken være dårligere enn i dag, eller stå på stedet hvil.

5) Hvordan sikre penger til klimatiltak i fattige land?

Et av de store spørsmålene i Paris vil bli om landene forplikter seg til å bla opp nok klimafinansieringsmidler. FN-landene har allerede blitt enige om å sikre 100 milliarder årlig til klimatilpasning i fattige land etter 2020. Men mange mener arbeidet har kommet for kort, og at 100 milliarder ikke er nok. De vil ha det på plass i Paris.

6) Hvilket ansvar skal rike land ta?

Prinsippet om felles, men differensiert ansvar (at landene som har bidratt mest til klimaendringene skal betale mest), står sterkt i klimaforhandlingene. Diskusjonen om «erstatning for tap og skade» handler om hvor stort ansvar landene vil og bør erkjenne? Når nomadefolket i Sahel for eksempel ikke kan reise med kyrne lenger fordi beitet deres er gått tapt, bør høyutslippsland som USA gi dem erstatning?

7) Hvordan sikre at andre land kutter det de sier?

Hvis FN-landene skal være sikre på å nå togradersmålet, må de også vite at målene om å kutte utslipp går etter planen. Da trengs et sammenlignbart system, der alle land rapporterer på samme måten. I dag er det et virvar av ulike måter å måle på, i tillegg til at noen land som India og Kina – ikke er så interesserte i å vise kortene og gi innsyn i  regnestykkene på utslipp. Vil man få et felles, gjennomsiktig system på plass i Paris?

Mer fra Dagsavisen