Ikkje eller ikke?

En dag satt de der og skjønte ingen ting. Ungdommene på norskopplæring hadde nettopp satt i gang et internettspill, og motspilleren ville gjerne diskutere taktikk via chat-funksjonen. Det ville ungdommene også - de klarte bare ikke å forstå hva det var han skrev.

Det er enighet om at innvandrere må lære seg norsk. Men hva i alle dager innebærer det?

Fram til desember vil Janet Connor plassere seg i et klasserom på østkanten for å finne ut av nettopp det.

- I Frankrike er det én måte å snakke på. Her er dialekter mer akseptert. Jeg tenkte det ville være spennende å se hvordan innvandrere så på det, sier Janet O‘Connor.

Viktig for identitet

For dialektene vinner terreng. De sniker seg inn i tekstmeldinger, på blogger, hos politikere, TV-verter og blant artister. Oslo-gryta inneholder en språklig lapskaus av innflyttere fra hele landet, mediene med diverse dialekter og nynorsk og bokmål i aviser.

- Jeg er interessert i hvordan innvandrere plukker opp dialekter. Hva slags norsk er det de plukker opp? Hvordan påvirker språket de snakker integreringen?

Connor er en slags innvandrer selv. 23-åringen er til vanlig student i lingvistikk ved University of Chicago. Hun har tidligere bodd i Frankrike og mener å merke at nordmenn har et eget forhold til dialektene sine.

- Her kan jo folk beskrive andre utelukkende ved å vise til dialekten deres! «Det er hun som snakker så sterk Bodø-dialekt», demonstrerer hun.

- I Frankrike er det stort sett én type fransk som snakkes. Reiser du inn til Paris og snakker som om du er fra bygda, vil folk se rart på deg. Det samme skjer i USA, særlig for folk som begynner på universitetet. Der vil de forsøke å snakke så «pent» amerikansk som mulig, sier hun.

Må tilpasse seg

Arne Torp, professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, mener det stemmer at vi er ekstra opptatte av dialektene våre i Norge.

- Det har sammenheng med at vi har to måter å skrive norsk på. Dialektene kan leve sitt liv nær sagt i ly av kampen mellom de to. Vi har ikke et udiskutabelt standardspråk som alle er enige om, sier Torp.

Det fantes en tid da man skulle være litt mer forsiktig med dialektsnakk i Norge.

- I dag er det fritt fram for nesten alt. Dialektene er langt mer synlige i massemediene enn de var for 30-40 år side. Til og med nyhetsopplesning kan foregå på dialekt - det var siste barrieren som ble brutt. Offisielt er det full frihet, sier Torp.

Han mener det er en trend at interessen for dialekter i Norge øker - og at dialektmangfoldet er en utfordring våre nye landsmenn må ta.

- Ja, den som skal bli her, må tilpasse seg det norske språksamfunnet. Men greit nok, hører jeg at en person har problemer med norsk, har jeg personlig ingen betenkeligheter med å legge om språket i den samtalen. Når jeg snakker fremmede språk, synes jeg det er det OK at de jeg snakker med, snakker standardspråket. Jeg gjør jo det, sier Torp.

Mange spørsmål

Foreløpig er det flere spørsmål enn svar. Men Janet Connor har funnet ut at i klasserommet der det undervises i norsk for fremmedspråklige, er det en slags enighet om hva som er riktig norsk. Så langt har én av lærerne ved skolen, en lærer fra Vestlandet, fått beskjed om at hun ikke snakker norsk.

- Det var én elev som sa: «Du snakker ikke norsk!». Hun lo det bort. Og hun toner ned dialekten sin, men det hender at et «ikkje» slipper gjennom. Da spør de: «Hvorfor snakker du sånn?», forteller Connor.

Bøkene er også skrevet litt forskjellig, og lærerne kommer fra forskjellige deler av landet. De forsøker gjerne å undertrykke sin dialekt når de underviser.

- Men av og til glipper det fram et dialektord likevel. Og det hender elevene snapper det opp. I en av timene jeg var i, var det en av elevene som sa «ikkje». Det lo de andre elevene godt av, forteller Connor.

irene.thoresen.ronold@dagsavisen.no