– Ikke si til meg at jeg ikke kan gjøre det og det, da blir jeg fornærmet

Funksjonshemmede sliter like mye med å få seg jobb i dag som for 20 år siden.

– Jeg har vært handikappet fra fødselen av, jeg vet hva samfunnet tenker om oss og hvordan vi dømmes ut fra hva folk ser. Men jeg har alltid visst at jeg en dag ville få muligheten til å vise at jeg kan gjøre en like god jobb som alle andre. 

For ett år siden, på den internasjonale FN-dagen for funksjonshemmede, fikk Bihonelgne Stifanos endelig muligheten han hadde ventet på. Det skjedde etter at han hadde sendt flere hundre jobbsøknader, oppsøkt butikker og bedrifter personlig, banket i bordet hos Nav for å få dem til å forstå at alt han ville ha var en jobb. 

Stifanos sitter sammen med hotelldirektør Claus Petersen på Scandic Fornebu. De er begge enige om at det ikke burde være en sak i 2019 at en person som sitter i rullestol har fått seg jobb. Samtidig mener de at det er viktig å få fram historier som kan føre til holdningsendringer. Tallenes tale viser at de har et poeng: På snart 20 år har det knapt vært framgang å spore når det gjelder å få flere funksjonshemmede personer i arbeid. Da avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått mellom partene i arbeidslivet i 2001, var det et mål å få flere i arbeid. Men andelen funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet, har holdt seg stabilt høy år etter år. 

Stifanos
Foto: Jens Marius Sæther

Stifanos jobber i dag som vert på kurs- og konferansesenteret på Scandic Fornebu. Foto: Jens Marius Sæther

Å få flere funksjonshemmede i arbeid, er ikke lenger et mål i IA-avtalen. I 2018 lanserte regjeringen i stedet den såkalte inkluderingsdugnaden. Men så langt har ikke satsingen gitt resultater. I annet kvartal i år lå andelen sysselsatte blant funksjonshemmede i alderen 15–66 år på 43,8 prosent, som er en liten nedgang fra året før. Over 100.000 av de funksjonshemmede som ikke er i inntektsgivende arbeid, ønsker å ha en jobb, viser SSBs arbeidskraftsundersøkelse fra i år.

– At man ikke har kommet noen vei på 20 år, handler dypest sett om holdninger. Så lenge man ikke ser på funksjonshemmede som ressurser, får man ikke resultater, sier Tove Linnea Brandvik, forbundsleder i Norges Handikapforbund. 

Les også: Stordalen drømmer om en ny og annerledes hotellkjede

Gråt og slo hånda i bordet

Stifanos kom til Norge som asylsøker i 2003. Det skulle ta mer enn ti år før han fikk permanent oppholdstillatelse. Stifanos var fast bestemt på at han skulle bli selvstendig og klare seg selv da han endelig fikk tillatelse til å bo og jobbe i Norge. Han vurderte om han skulle ta høyere utdannelse, men bestemte seg for at han heller ville prøve å få seg en jobb og kanskje utdanne seg gjennom jobben.

Stifanos forteller at han etter møtene med Nav, satt igjen med et inntrykk av at det var nærmest umulig for en som ham å få jobb. Han sier det også var et problem at han stadig måtte forholde seg til nye saksbehandlere og fortelle sin historie på nytt. 

– Jeg var så frustrert at jeg gråt og slo hånda i bordet. Jeg sa at jeg ikke ville ha sosialpenger, men jobb! 

Han ble sendt på kurs hos en bedrift som jobber med å få folk som står langt unna arbeidslivet ut i jobb. 

Stifanos var utålmodig. Han søkte på hundrevis av jobber og oppsøkte også butikker og bedrifter i sitt nærmiljø personlig. Ingenting ga resultater.

Stifanos forteller at han til slutt fikk en saksbehandler hos Nav som forsto ham og som tok tak i situasjonen hans. 

– Jeg sa at de måtte gi meg en mulighet og at de heller kunne dømme meg etterpå. I Norge er handikappede heldige som får hjelpemidler og økonomisk støtte, men man blir ikke et helt menneske hvis man må sitte hjemme. Inkludering må skje i praksis, ikke bare på papiret.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dagen som endret alt

For et drøyt år siden ble han kontaktet av Handikapforbundet i Oslo. De hadde inngått et samarbeidsprosjekt med Scandic Hotels og spurte om han ville prøve seg i arbeidspraksis ved hotellet på Fornebu i forbindelse med FN-dagen. Han takket ja med en gang og møtte spent opp. Stifanos hadde med seg både CV og søknad. Denne dagen skulle han få prøve seg som vert på kurs- og konferansesenteret ved hotellet. Han imponerte alle med sin arbeidsinnsats og innstilling. Stifanos viste at selv det å flytte tunge bord og mange stoler, ikke var et problem. 

– Jeg trodde han kunne si ja eller nei med en gang om jeg kunne få jobb, sier Stifanos og ser bort på hotelldirektør Petersen, som har sittet og hørt på ham. 

– Jeg har tatt inn folk i arbeid gjennom Nav tidligere, men jeg hadde aldri ansatt noen med en funksjonsnedsettelse. Da Handikapforbundet i Oslo tok kontakt med oss og spurte om vi kunne ta inn noen på arbeidspraksis på FN-dagen, ble jeg trigget. Jeg hadde nok fordommer, men først og fremst manglet jeg kunnskap, sier Petersen og legger til: 

– På den ene dagen overbeviste Stifanos oss om at vi må se personen, ikke rullestolen, krykken eller funksjonsnedsettelsen. Han gjorde et veldig inntrykk. Vi snakket mye om det han hadde sagt etterpå og var gira på å få til noe, men vi hadde ingen ledig stilling. 

Stifanos måtte dra hjem uten noen avtale, men han hadde fått en lovnad om at han skulle få et intervju hvis det ble en ledig stilling. 

Ansettelsen 

Noen måneder senere visste Petersen at det kom til å bli en stilling ledig ved hotellet. Han bestemte at de skulle kontakte Stifanos og tilby arbeidspraksis i noen måneder. Hvis det gikk bra, hadde de en stilling å tilby ham. Hotelldirektøren foreslo først at Stifanos skulle jobbe 60 prosent, men det var han ikke interessert i, Stifanos ville jobbe 100 prosent med en gang. 
Han gjorde det også klart at han ikke ville ha noen særbehandling. 

– Ikke si til meg at jeg ikke kan gjøre det og det, da blir jeg fornærmet. Hvis det er noe jeg må ha hjelp til, så sier jeg ifra. 

Stifanos
Foto: Jens Marius Sæther

Stifanos viste raskt at han kunne utføre alle arbeidsoppgavene som jobben krevde. Foto: Jens Marius Sæther

Etter en kort prøveperiode skrev de kontrakt, og i dag er Stifanos fast ansatt. 

– Mange tenker nok at det krever mye tilpasning og at det blir dyrt når man skal ansette noen med en funksjonsnedsettelse, men det stemmer ikke. Å ansette Stifanos har ikke kostet oss noe. Han er supermotivert, kanskje den mest motiverte jeg noensinne har ansatt, sier Petersen. 

Stifanos ville først bruke sin manuelle rullestol, han ville holde seg i form, men nå ha har han fått to elektriske stoler som er spesiallaget for arbeidsoppgavene han utfører i sitt daglige virke. 

– Det er nok mange arbeidsgivere som ikke vet at Navs hjelpemiddelsentral stiller opp om det er noe man trenger, sier Petersen.

Etter at han ble ansatt, har Stifanos fått masse oppmerksomhet. Han har holdt foredrag for en arbeidstreningsbedrift og Handikapforbundet, og om en uke skal han og Petersen sammen snakke om sine erfaringer for Nav-ansatte. 

– Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, men vi får flest tilbakemeldinger på deg, og de er bare positive, sier Petersen. 

Stifanos og Claus Petersen
Foto: Jens Marius Sæther

Neste uke skal Stifanos og Petersen holde foredrag for Nav-ansatte om sine erfaringer. Foto: Jens Marius Sæther

Stifanos vil inspirere andre funksjonshemmede med sin historie. 

– Folk som mener at vi som sitter i rullestol bare kan motta støtte, må forandre seg. Det er ikke noe stakkars oss. Vi må bort fra den tankegangen. Alt sitter i hodet. Hjernen er motoren, kroppen er bare en tilhenger, sier han. 

Les også: NHO: – Regjeringen må rydde opp og løse AAP-krisen

Vil ha flere søkere

Petersen mener det er viktig med flere møter mellom arbeidsgivere og de som vil ha jobb.    

– Vi er åpne for mer. Vi garanterer intervju ved alle våre hoteller hvis en person med en funksjonsnedsettelse skriver det til oss i søknaden. Noe av problemet har vært at vi ikke har fått søknader. 

Stifanos sier det er lett å miste motet når man får avslag på avslag. 

– Det er et problem at vi fordømmer oss selv før vi har prøvd. Det er lett å tenke at man aldri vil få den og den jobben, men jeg har alltid tenkt at når en dør lukkes, åpner det seg flere vinduer, sier Stifanos. 

Petersen legger til:

– Stifanos er sta, han ga seg ikke etter 300–400 søknader. Jeg vet ikke om jeg hadde stått imot, kanskje hadde jeg gitt opp.

Han oppfordrer alle som vil ha jobb til ikke å tenke at jobben kan kreve mer enn de kan gi eller at de ikke har den rette utdannelsen eller bakgrunnen. 

– Vi er fortsatt en bransje hvor du kan jobbe uten å ha masse formell utdannelse. 

Hotelldirektøren tror ikke det nødvendigvis er økonomiske støtteordninger som må til for at flere skal få jobb. 

– Jeg tror ikke vi trenger mer penger, vi trenger å møte flere folk. Arbeidsgiverne må komme på banen og så trengs det kanskje flere holdningskampanjer. Det må fokuseres på at en funksjonsnedsettelse ikke er en arbeidsnedsettelse. Jeg tror også det er viktig å få fram flere suksesshistorier, sier Petersen. 

Stifanos
Foto: Jens Marius Sæther

Stifanos stortrives i jobben. – Jeg elsker kollegaene mine og de elsker meg. Foto: Jens Marius Sæther

For Stifanos er livet totalt forandret etter at han fikk seg jobb. 

– Jeg ble fri, jeg ble et menneske igjen. Jeg tjener penger og betaler skatt fra min egen svette. Jeg sover godt om natta og kan legge planer for framtida, sier han og legger til: 

– Jeg er i denne verden på grunn av min datter. Det er ikke lett å være handikappet og far, jeg må vise at hun kan være stolt av meg. Det vet jeg at hun er i dag.

Les også: Antallet personer som går fra AAP til sosialhjelp øker markant