HELSEPROBLEM: Overvekt er et stort helseproblem, men slett ikke av ny dato. FOTO: FREDRIK SOLSTAD/NTB SCANPIX

Hørt om fetende luft?

Kampen mot kiloene er ikke ny. Slanke­rådene har opp gjennom tidene vært både bisarre og farlige.

Allerede i antikken fantes det ekstremt overvektige. Nikomakus fra Smyrna ble berømt fordi han var så fet at han ikke kom ut av sengen. Og en romersk senator måtte ha to slaver til å bære vommen for seg.

Hippokrates (460-370 f.Kr.), «legevitenskapens far», mente at mennesket ikke kunne leve sunt uten en viss mengde mosjon. Å gå var en høyst naturlig aktivitet, skrev han. Han anbefalte et variert kosthold preget av moderasjon og tok til orde for å skreddersy ulike dietter til ulike mennesker.

Andre deler av den gamle grekerens råd var mer tvilsomme, som at man burde spy etter treningsøkten. Men i det store og hele var antikkens kostholdsråd fornuftige, ifølge Cambridge-historikeren Louise Foxcroft. Hun kom nylig ut med boken «Calories & Corsets: A history of dieting over 2000 years».

 

Fetende oksygen

Opplysningstida på 1700-tallet satte fornuften i høysetet. Paradoksalt nok var det også i denne perioden ideene om overvekt og slanking ble eksentriske. En av disse teoriene ble lansert av briten Thomas Beddoes i 1793. Beddoes mente fedme skyldtes for stort inntak av oksygen.

Noen mener at opplysningstidas underlige forklaringsmodeller skyldtes at en mengde konkurrerende teorier ble lansert. Gro Rugseth, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, mistenker at kreativiteten også hadde en annen forklaring:

- Når det dukker opp mange sprø ideer utover på 1800-tallet, tenker jeg umiddelbart at da har noen oppdaget det kommersielle potensialet i slanking og dietter, sier hun.

- Det har vært, og er fremdeles, to spor i diettrådene som gis. Det ene sporet er helsefaglig og medisinsk. Det andre er kommersielt. Tas det sistnevnte sporet med i betraktningen, blir alle de sprø kurene mer forståelige.

 

Farlige metoder

I andre halvdel av 1800-tallet tok det helt av. Kurene var ofte bisarre eller regelrett farlige.

For eksempel magemassasje, som var alt annet enn behagelig. Massøren begynte med å presse begge knyttnevene så dypt inn i buken på pasienten som mulig. Deretter fulgte kraftig trykking og klemming med sterke never. Massøren tok sågar i bruk egen kroppsvekt og egne knær.

Det oppsto også et marked for vidundermedisiner som ikke hadde noen effekt. Eventuelt var de skadelige. Flere av medisinene inneholdt arsenikk. Gjerne blandet med stryknin.

Horace Fletcher (1849-1919) ble opphavsmann til «fletcherismen», som gikk ut på å tygge maten lengst mulig. Helst skulle hver eneste munnfull tygges til maten var blitt til væske og all smak var borte.

Eller hvorfor ikke sette sin lit til elektrisitet? Den franske legen Jean Alban Bergonié (1857-1925) fikk bygd et «treningsapparat» fra helvete. Pasienten ble plassert i en stol og fikk festet elektroder på kroppen. Strømmen fikk musklene til å trekke seg sammen med en frekvens av 100 ganger i minuttet. Den gode doktoren hevdet at én time (!) i stolen hans tilsvarte en løpetur på en og en halv mil.

Man kunne også prøve å bade bort de ekstra kiloene. Egne «vitenskapelige» slankesåper og badesalter var å få kjøpt.

Men alt dette var kanskje å foretrekke framfor slankepillene som kom på markedet både før og etter andre verdenskrig. De fleste av pillene var amfetaminbaserte. Og mange slankere tok doble doser. Slankingen skulle jo helst gå raskt. 
(NTB tema)