Hjemme i plastpalasset

Stig på hos DJ og plastsamler Elof – som uten å nøle velger maksimalisme framfor minimalisme. Hallen oser 1960-tall, ikke minst på grunn av de brune og oransje fargene. Tyske oppbevaringshyller og en Flowerpot-lampe av Verner Panton bidrar til stilen.

Ta noen skritt videre og oppdag unike stringhyller med gavler i farget pleksiglass. Gå inn i spisestuen der tepper, eikemøbler, hyller, kunst og lamper er nøye utvalgte ingredienser i en smakfull miks fra 1950-tallet. Opplev deretter fargesjokket og plasten i 1970-tallsrommet.

Hjemme hos Elof er hvert rom en ny opplevelse – og en tidsreise, framfor alt til 1950-, 60- og 70-tallet. Det er som å gå rundt på et museum.

– Jeg liker å bygge opp et helt miljø med tepper, gardiner, tapeter og ting fra samme tidsalder. Mye av det jeg har, er kjøpt billig en gang i tiden. Da kunne ikke folk forstå hvorfor jeg samlet på dette. Det er gøy å ha opplevd den tiden da man kunne gjøre kupp. Nå er folk altfor bevisste på verdien på disse tingene.

Jakten på vinylplater utløste samlingen for over 20 år siden. Elof ble med en kamerat på loppis, men kom tilbake med mye mer enn bare plater.

– Jeg kjøpte blant annet min første vase, og dermed var det i gang. Jeg begynte å ta med en femhundrelapp hver gang jeg skulle på loppemarked, noe som holdt til en hel haug på den tiden. Å legge kuppene i baki bilen, kjøre hjem, vaske og pusse og sette det fram ... Den følelsen er nesten uslåelig.

LES OGSÅ: Gunilla Holm Platou: Kunsten å gjenbruke

Lykkerus

Lykkerusen som oppstår idet Elof får en etterlengtet gjenstand i hendene, har gjort at samlingen på lamper, vaser, møbler, kunstverk og nips bare har fortsatt. Før han gjør kuppene, får jakten i seg selv hjertet til å slå ekstra hardt – enten han leter til seg selv eller holder øynene åpne for andre.

– Nå er jeg ganske fornøyd med det jeg har selv. Derfor leter jeg mer for andre, og det gir akkurat like mye glede.

Jakten, og kuppet, er viktigere enn å eie tingene på sikt.

– Det ble tydelig da jeg samlet på kaffekopper. Jeg kunne gjøre hva som helst for å få den tolvte koppen. Men når jeg hadde et dusin, solgte jeg alt. Da var det ikke like moro lengre.

Han er ikke typen samler som fyller skuff etter skuff med rariteter. Han lar heller ikke støvet legge seg som et teppe på sakene.

– Det er mange samlere som bare oppbevarer alt i banankasser, og som er redde for å selge noe for billig. Men når jeg er lei av en ting, ser jeg ingen grunn til å beholde den, og kan gjerne selge den videre for lav pris.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Barndomshjem

Elof flyttet tilbake til barndomshjemmet i 1995. Her gjorde han virkelighet av drømmen om «det røde rommet» – som i dag er favorittrommet hans. Epoken som gjelder her inne er 1970-tallet.

– Tanken var fra starten å bare ha rød plast, men det har kommet til litt flere farger etter hvert.

– Se her, dette er en av mine favoritter, sier han og trere n bærbar radio inn på armen. Radioen er som knøttliten badering rundt håndleddet.

Flere radioapparater, samt telefoner og platespillere – den ene mer sprø og kreativ i formen enn den andre – fyller flere hyller.

– Panasonic og JVC er spydspissene når det gjelder idiotisk formgivning som samtidig er festlig. Jo mer meningsløs og rar, desto bedre.

Rommet ved siden av det røde er møblert med bastante, tunge møbler fra 1940-tallet. Slik var hele huset innredet da det var nytt.

– Jeg ville beholde den stilen i et av rommene.

Det beste kjøpet

I andre etasje fortsetter mylderet av nostalgi og designklassikere, med mye teak og plast. En klodeformet lenestol av Eero Aarnio roper på oppmerksomhet ved siden av sofaen.

– Alle som liker plast, leter etter denne morsomme stolen. Dette eksemplaret er ett av de få i verden som har innebygget telefon.

En annen stol verdt å nevne, er den blå, eggformede lenestolen som Cornelis Vreeswijk muligens har sittet i.

– Jeg er ikke hundre prosent sikker, men det finnes et plateomslag der han sitter i en slik stol. Røde og hvite slike stoler har jeg sett massevis av. Men bare denne ene blå. (NTB Tema)