Her får du pusterom

Av Axel Munthe-Kaas Hærland

I hånden har jeg en rosa post-it lapp, sammenkrøllet og gjennomtrukket av svette, der ordene «Riad Les Clos Des Arts». Adressen er for lengst utvisket. Jeg har dyttet lappen på mange kjøpmenn og forbipasserende, uten hjelp: «Det er titalls av riader i dette området», «sorry, no english» eller «vil du kjøpe et teppe, min venn?»

Marrakech i Marokko er en fascinerende by, men skremmende lett å gå seg vill i. Men så har jeg flaks. En bredskuldret mann i snøhvit kjortel står foran meg.
– Jeg vet hvor du skal, sa han og pekte på en rusten Vespa like ved. – 20 dirham.
Fra bistand til hotelldrift
Ti minutter senere satt jeg med munnen full av appelsinkake og kjente hjertet roe seg. Knatringen fra eksospotter var erstattet med spurvesang og sildringen av en fontene. Giorgina Cattaneo satt smilende ved siden av kjæresten Massimo. Det var vanskelig å tro at vi befant oss i sentrum av Marrakech, en by kjent for å sette selv det mest tålmodige lune på prøve.

Sammen driver paret Riad Les Clos Des Arts, som på få år har jobbet seg opp et rykte som en av byens mest unike hotellopplevelser. I et tidligere liv jobbet de to med bistandshjelp i Tanzania, men fikk en åpenbaring da de besøkte Marrakech og bodde på det som da var et forholdsvis nytt konsept: små, tradisjonelle marokkanske boliger konvertert til gjestehus.

– Nøkkelordet her er intimitet, sier Giorgina. – Når du bor i en riad, bor du i noens hjem.

Indre refleksjon

Riad stammer opprinnelig fra det arabiske ordet for hage, og inneholder tradisjonelt en indre gårdsplass med fontene og vegetasjon. Men spør man menneskene som lever her, har definisjonen en tendens til å bli mer poetisk.

– Det skal være et fristed, sier Massimo.

– Arkitekturen er konstruert med fokus på familiens privatliv og behovet for indre refleksjon. Derfor vender vinduene i en riad sjelden ut mot gata, men heller innover mot hagen.

Dette gir umiddelbart mening: Marrakech er varme og støy, menneskeheten på sitt mest intense. De tykke veggene og mangelen på vinduer gjør opplevelsen av å komme inn i en riad fra kaoset utenfor til noe helt surrealistisk.

Lokal kultur

Afaf Zkhiri er sjef for Riad Noir D'Ivoire, som med sine fem stjerner skiller seg ut som en av byens mest luksuriøse. Her er ingen av rommene like, alle har sine egne navn og temaer – og det er bare ni av dem.

– Riader er langt mer personlige enn vanlige hoteller, sier Zkhiri.

For ti år siden var det kun et fåtall overnattingssteder som falt inn under riad-konseptet. Nå er det hundrevis. De fleste er i lavere prisklasser enn Riad Noir D'Ivoire.

Giorgina og Massimo er ført og fremst opptatt av at et opphold på en riad kan være en fin inngangsport til marokkansk kultur.

– Når nye gjester ankommer, serverer vi te og tilbringer rundt en time med dem. Vi spør hva de vil, hva de vil se og gir dem alt vi har av personlig kunnskap om nærmiljøet.

Ute på gaten er scenen den samme: Solen henger midt på himmelen, ropene fra kjøpmenn smeller mellom veggene og en jevn strøm av mennesker og dyr glir forbi. Med batteriene ladet og begir jeg meg inn i medinaen – spent på å gå meg vill igjen.