Helt konge i Varangerfjorden

KONGE: I 1989 truet bygda med å flytte kollektivt sørover. Så snudde det. Den utskjelte kongekrabben ble luksusmat. Og Bugøynes ble krabbens hovedstad. 
Men mørke skyer truer.

BUGØYNES (Dagsavisen): - Dette er mat for de rike og vellykkede, de som skal vise hvor rike de er, hvilken velstand de lever i.

Rebekka Ingilæ Andersen (30) stanser opp et øyeblikk og stryker vekk et par hårstrå som har forvillet seg ned i panna. Det er tidlig formiddag. Det blåser hissig ute i havet utenfor fiskeværet Bugøynes. Vi skulle egentlig ha vært ute på fiske, men vinden gjør at de fleste fiskerne har latt båtene stå. En enslig fisker reiste riktignok ut i morgengryet. Nå er dagens fangst av kongekrabbe heist opp på kaia.

Ellers er det stille. Det eneste som bryter stillheten er et par måker som skriker hest rundt båten.

 

Se bildeserie her

 

Monsterluksus

Andersen setter seg til rette inne på Lassigården, en kjøpmannsgård fra 1850, som i dag huser spisested og kafé. Hun er daglig leder ved Norway KingCrab Production, et selskap i Finnmarks-bygda Bugøynes, som med sin beliggenhet en og en halv times kjøring fra Kirkenes er eneste fiskevær i Sør-Varanger. Fra anlegget her på kaia i Bugøynes sender selskapet hvert år tonnevis med levende kongekrabber, hentet opp fra dypet av Barentshavet, ut på verdensmarkedet.

Det utskjelte skadedyret er blitt luksusmat for landkrabber, fra Beijing i øst til Milano i vest. Ferden som starter ved kaia i Bugøynes ender på luksusrestauranter ikke bare i Beijing og Milano, men også Moskva, Dubai, Shanghai og Hongkong.

Selv har hun ikke besøkt noen av restaurantene de leverer levende råvarer til. Men Andersen sier hun har blitt fortalt om dem, og beskriver det som en verden hun på ingen måte kjenner.

- Jeg vet bare at vi er leverandører, og at vi jobber hardt for å få det til. I Dubai vet jeg du kan få kjøpt en 3,2 kilos krabbe for rundt 5.000 kroner. Det er mye penger, jeg har ikke råd til å gå på restaurant for å spise en så dyr middag, sier hun.

I dag kan man også finne levende kongekrabbe fra Bugøynes i vanntanker på fisketorget i Bergen til tusen kroner kiloen. Da har prisen mangedoblet seg fra de 60 eller 70 kronene fiskeren får betalt for en kilo.

 

Ville flytte sørover

Kongekrabben har gitt arbeidsplasser og optimisme i ei bygd der innbyggerne for en del år tilbake truet med å flytte kollektivt sørover, som et svar på det de mente var en skakkjørt fiskeripolitikk. I innspurten av valgkampen i 1989 feide Bugøynes inn i sentrum for den politiske debatten i Norge, med et rop om hjelp fra annonseplass i Dagbladet.

To år tidligere hadde det topp moderne fiskebruket, hjørnesteinsbedriften i bygda, gått konkurs. Fram til da hadde også en fast tråler vært knyttet til bygda, men også den forsvant med konkurs og tvangsauksjon på fiskebruket. Som andre kystsamfunn opplevde de stigende arbeidsløshet og fraflytting.

La oss gjøre historien kort: Med konkursen forsvant mye av livsgrunnlaget. Arbeidsløsheten hadde i perioder vært oppe i over 45 prosent da innbyggerne satte inn en annonse i Dagbladet der de spurte om det var kommuner sør i Norge som kunne ta imot 300 nye innbyggere over natta. Aksjon Bugøynes fortalte om innbyggere med arbeidslyst, noen hadde vært over 80 uker uten arbeid. De fortalte om en feilslått politikk, byråkratisk rot og mangel på politiske vilje til å redde fiskebruket og arbeidsplassene.

I annonsen gjorde de det klart at tida var kommet for å starte på nytt. Et annet sted.

«Vi vil unngå å bli utbrent og utslitt i vår kamp for tilværelsen til ingen nytte. Vi vil bruke kreftene hvor vi kan jobbe for en framtid for oss selv og våre barn», skrev de og opplyste at det fulgte femti barn med på lasset.

Et av disse barna var seks år gamle Rebekka Andersen. I dag husker hun fortsatt hvordan de holdt hender nede på kaia, mens det glitret i blitslampene fra tilreisende pressefolk.

 

Krabbenes hovedstad

Trond Høiberget (58) var rektor på skolen i bygda på slutten av 1980-tallet, og var vitne til hvordan skolen mistet elever.

- Samfunnet var preget av stor usikkerhet om hva tida ville bringe, med en hjørnesteinsbedrift der det ti år tidligere hadde vært stor aktivitet, som nå opplevde et dramatisk fall i sysselsetting og inntjening, sier han. Bygda fikk mange tilbud. Men det var ingen som flyttet kollektivt. For selv om det var et rop om hjelp var det også et pr-stunt. I dag er det gamle fiskebruket historie. Men det er ikke fraflytting som preger bygda i dag. Nå sliter de ifølge Høiberget med å finne bolig til dem som vender tilbake.

- Det har skjedd mye, og det meste har vært positivt, sier Høiberget.

Selv driver han butikk og spisested i Bugøynes, og sier det gjelder å hindre forgubbing av bygda. Han sier man gjennom nedgang og krise har funnet nye inntektskilder. Og det er her kongekrabben kommer inn.

- Nå kom krabben veldig beleilig. At Bugøynes er å oppfatte som arnested eller hovedstad for kongekrabben er noe vi fortsatt lever på. Vi hadde dyktige og kloke forretningsfolk som i stedet for å legge seg over og rope om erstatning fordi krabben kom og ødela, klarte å snu det til noe positivt og skape inntekter av det, sier han.

 

Idyll i Varangerfjorden

Bare så det er sagt: Bugøynes er pur idyll på sørsida av Varangerfjorden. Fiskeværet er et av de få stedene som kom seg helskinnet gjennom nedbrenningen av Finnmark under andre verdenskrig. Bygda har beholdt den karakteristiske finske byggestilen fra innvandringen på midten av 1800-tallet. Det var denne innvandringen som la grunnen for Bugøynes, og fortsatt preger lokalsamfunnet. Det er en grunn til at Pykeija, det finske navnet på Bugøynes, også er kjent som Lille Finland, eller Pikku Suomi.

I dag er stedet et viktig sentrum for fangst og eksport av kongekrabbe. Ikke minst er det et sentrum for eksport av levende krabbe. Etter flere år med salg av kokte og nedfryste krabbeklør gikk den første levende krabben ut fra bygda høsten 2008. Siden har det gått slag i slag.

To ganger om dagen, fem dager i uka, lastes levende krabber i kasser om bord i fly på Kirkenes lufthavn. I fjor sendte de 100 tonn levende krabbe fra Bugøynes, målet for i år er at det skal økes med 50 prosent.

 

Utskjelt og fryktet

I Bugøynes er kongekrabben et symbol på arbeidsplasser. Men den er også utskjelt og fryktet, som en trussel mot natur og fiskeressurser. Siden krabben ble introdusert av russerne i Barentshavet på 1960-tallet har det vært ført en kamp for å holde krabben i sjakk.

Høsten 2007 presenterte daværende fiskeriminister Helga Pedersen (Ap), nettopp her i Bugøynes, en egen stortingsmelding om krabbeforvaltning. Finnmark øst for Nordkapp skulle gjøres til en krabberegion med kommersiell kvotefangst. Ut over regionen skulle alt gjøres for at krabben ikke sprer seg vestover og nordover.

Andersen viser rundt i anlegget mens hun beskriver hvordan krabbene, med en snittvekt på 3,2 kilo, etter å ha blitt tatt opp av sjøen plasseres i store kar med sjøvann. Her tømmer de mageinnhold og akklimatiseres før de pakkes og sendes ut på markedet. Hver krabbe er utstyrt med strekkoder som gjør det mulig å spore dem tilbake til både fisker og fangststed.

Selv om planen er å øke eksporten er det skjær i sjøen. Ifølge gjengen på kaia i Bugøynes sliter de i konkurransen med svart fiske av kongekrabbe i Russland.

- Verdiskapningen er ikke like stor i dag som da den kom. Markedet er annerledes. Når man prøver å holde seg til regelverket og registrerer at det i andre land er mye svart omsetning, da blir man også her rammet av storsamfunnets økonomiske transaksjoner, slik at man i et lite fiskevær som Bugøynes ikke klarer å få solgt varene til en fornuftig pris fordi det dumpes svartkrabbe ned på markedet, sier Høiberget.

 

Gode tider

Blant fiskerne er det frustrasjon. Kvotene faller. Prispresset er knallhardt. Industrien vil ha ned prisene for å møte en skjerpet konkurranse.

Leif Ingilæ (62), som siden han var femten år har drevet med fiske i Bugøynes, riktignok med noen opphold, sier han likevel er optimist, til tross for det han omtaler som «en liten krise».

- Kjøperne mener jo prisen er for høy, men det ordner seg nok, mener han.

Årets kvote på to tonn er ifølge Leif Ingilæ den laveste de har hatt, med dagens priser anslår han det vil gi en inntekt på i overkant av 120.000 kroner.

- Det er ikke store greiene, sier han. Men så lever han ikke bare av krabben. Han lever også av å fiske torsk, og av å guide hovedsakelig finske turister på kongekrabbesafari.

- Det går ikke an å leve bare av kongekrabben, sier han. Ifølge Ingilæ har den likevel hatt stor betydning. Tidene har vært gode etter at den kom, sier han:

- For oss fiskere har det hatt alt å si, hadde det ikke vært for krabben hadde vi ikke hatt fiskebruk her. Det har vært med på å bygge opp igjen fiskeriene i Bugøynes.

 

Høysesong

Sesongen har nettopp startet når Dagsavisen besøker Bugøynes. Rebekka Andersen sier at de forsøker å unngå at alle leverer nå i august, og at de betaler ekstra for levering i desember, og de første månedene av året, da det er høysesong.

Ingilæ sier han kunne tatt opp tusen kilo i slengen, men bruket setter grenser for hvor mye som kan leveres hver dag. Andersen sier det varierer hvor mye de tar imot. Den siste tida har de tatt imot tusen kilo dagen. Hun sier de ikke ønsker å kjøpe mer enn de må, at de vil holde det på et minimum, slik at de akkurat tilfredsstiller kundene.

- Det er frustrasjon langs hele kysten. Kvotene er lave, og for oss er innkjøpsprisen for høy, vi får ikke solgt det til den prisen vi må ha for å få dekt inn alle utgiftene våre, på grunn av den illegale krabben, sier hun.

De har fortsatt fryst krabbe de ikke får solgt fra fjorårets sesong, på lager hos Bugøynes Kongekrabbe, en gjeldstynget bedrift fullt og helt eid av Norway King Crab.

- Vi får det ikke ut, det er kjempevanskelig, en fortvilende situasjon.

 

Framtida

På tross av problemene har hun alltid vært sikker på at det er dette hun vil jobbe med. Og at det er ei framtid for krabbefisket. Hun er overbevist om at framtida ligger i fersk sjømat, og spår en voldsom vekst i andelen levende krabber.

Det er ingen som snakker om å flytte kollektivt fra Bugøynes i dag. Ifølge Leif Ingilæ var det strengt tatt ingen som virkelig hadde planer om det i 1989 heller.

- Men vi fikk god respons, vi kunne fått gode jobber, sier han og fortsetter:

- Det var ikke måte på tilbud, vi kunne til og med ha flyttet hele bygda til en vindal i Frankrike. Men vi tok ikke sjansen, vi hadde nok vært småalkoholikere hele gjengen.

espen.lokeland-stai@dagsavisen.no

 

Dagsavisen har besøkt Finnmark og ser i en serie artikler på et fylke i endring.