Helene må låne penger til mat: – Jeg blir sinna når økonomer sier man bør spare to månedslønner

Helene Spro (46) måtte ta ulønnet permisjon for å ta vare på sin syke datter. – Den ene gangen jeg ber om hjelp, får jeg byråkratiet i fleisen.

Yngvil Mortensen / FriFagbevegelse

Hun tok permisjon uten lønn fra jobben sin. Høyst trolig har hun krav på pleiepenger fra Nav. Men lang venteliste i barnepsykiatrien og frister hos Nav gjør at hun må forsørge barna ved å låne penger.

De siste månedene har det hendt at firebarnsmor Helene Spro har våknet i raseri midt på natta.

Da ligger hun der og grubler, rasende og redd, med vondt i magen. Det er nær ubeskrivelig ubehagelig ikke å ha penger. Du blir utrygg. Er bilen fortsatt forsikret eller ikke? Purring fra SFO på 2900 kroner. Hvordan skal hun få betalt den?

Siden hun tok permisjon i november har hun lånt penger fra moren sin, tanta og eldstesønnen. «Kan jeg låne noen hundre til mat?»

– Politikere og toppbyråkrater drikker ikke pulverkaffe fra First Price og kjøper dopapir i Sverige. De som ikke har slitt økonomisk skjønner ikke hvordan det er, sier Helene Spro.

Les også: – Det verste er at vi tillater at ulikhetene øker

Ro, harmoni og raseri

FriFagbevegelse møter Helene Spro, døtrene på 10 og 11 år, sønnen på 7 år og katten hjemme i Sarpsborg i vinterferien. Jentene sitter i sofaen, de har like røde one-piece-dresser i plysj og ser tegnefilm på TV, spiser brødblingser de har lagd selv på kjøkkenet. 7-åringen lager seg en kopp kakao.

Så henter 11-åringen Pus. Han hopper lydløst opp på spisebordet og setter seg på papirene Helene har lagt i orden etter dato. 11-åringen klatrer inn i mammas fang, og får armene hennes rundt seg.

Ro og harmoni hersker. Frustrasjonen banker Helene ned på tastaturet om kvelden når ungene har lagt seg. I bloggen sin, monstersnupp, skrev hun for to uker siden et innlegg om situasjonen sin.

Hele 400.000 mennesker har lest innlegget, opplyser miniblogg.no til FriFagbevegelse.

Spro har fått mange meldinger fra mennesker som har opplevd lignende selv, eller kjenner noen som har det.

– Det er trist at så mange kjenner seg igjen i det jeg skriver, sier Helene.

Les også: – Tror Nav for alvor at denne tilværelsen er noe jeg ønsket meg?

Kan ikke kombinere med jobb

Angsten kom over den 11 år gamle datteren sent på høsten i fjor. Hun har alvorlig autisme og hjerneskade.

Helenes 11-årige datter ble så redd for å miste henne at hun fikk panikk når mamma leverte henne på skolen og gikk på jobb.

Faren, moren, skolen og pedagogisk psykologisk tjeneste i kommunen hadde jevnlige møter utover høsten for å finne ut hva som skulle til for at datteren fortsatte på skolen. De kartla fag, timer og aktiviteter som hun liker best og satte sammen en kortere timeplan.

Men hun ville ikke gi slipp på mammaen sin. Helene Spro tvilte ikke på hva hun skulle gjøre. Hun tok derfor ulønnet permisjon fra jobben som helsefagarbeider i hjemmetjenesten for å ta vare på barnet sitt.

«Dette har medført at mor har måttet være mye til stede på skolen – noe som har gått ut over arbeidssituasjonen hennes», skriver pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) i et brev til Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP).

PPT vurderte at moren må være tilgjengelig for datteren når hun er på skolen, og at det foreløpig ikke lar seg kombinere med jobb.

Loven sier foreldre som «har omsorg for barn under 18 år, har rett til pleiepenger når barnet på grunn av sykdom, skade eller lyte har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, og derfor må være borte fra arbeidet».

Minst tre måneder uten lønn

For å søke pleiepenger fra Nav, må Helene legge ved legeerklæring fra BUP. Uten den er ikke søknaden fullstendig. Legen sendte henvisning til BUP i slutten av november.

BUP avslo først å gi henne time. De mente henvisningen ikke var godt nok dokumentert. Foreldrene klagde med hjelp fra PPT, og i begynnelsen av februar fikk de svar fra BUP. Hun fikk time, men de har ikke kapasitet før 24. mars.

Det betyr at Helene må greie seg minst tre måneder uten lønn.

Hun måtte fått legeerklæringen tidligere denne uka, hvis hun skulle rukket å søke Nav om pleiepenger fra november.

Søknadsfristen tre måneder tilbake i tid kan ikke endres, skriver Lene i Nav Kontaktsenter i dialogboksen til Helene Spro.

– BUP må velge mellom pest og kolera. De står mellom barken og veden. De er en veldig pressa del av helsetjenesten. Det er krise i psykiatrien, sier Helene.

– Aleneforeldre har ikke bufferkonto

– Jeg blir sinna når jeg hører økonomer si man bør spare to månedslønner til bufferkonto. Aleneforeldre har ikke bufferkonto. Jeg har ikke vært hos frisøren på ti år. Alle møblene her kommer fra gjenbruksstasjonen. Vi har ingen dyre vaner. Likevel greier jeg ikke å spare.

Samtidig: Helene er «heldig». Eksmannen eier huset Helene og barna bor i og betaler utgiftene på huset i stedet for barnebidrag. Hadde hun hatt husleie også nå, vet hun ikke hva hun skulle gjort.

Helene Spro har jobbet som hjemmehjelp i kommunen i rundt 17 år, først ufaglært og siden tok hun fagbrevet som helsefagarbeider. Hun har 75 prosent stilling.

– Jeg har jobbet i så mange år og klart meg selv. Den gangen jeg ber om hjelp, så får jeg byråkratiet i fleisen.

– Det er hjertevarmende at folk bryr seg

Helene forteller om lærere, assistenter, rektor, og pedagogisk psykologisk tjeneste som stilte opp med en gang. Hvor heldige familien hennes er som har gode folk rundt seg. Men uten penger går det ikke rundt.

– Jeg ble så desperat at jeg søkte om sosialhjelp. «Har du noe av verdi», spurte Nav. Jeg har bil, men den er kanskje verdt noen få tusen kroner, med full tank, ler Helene. Så sa de at du må jo søke om pleiepenger først.

Noen brydde seg så mye etter å ha lest bloggen at de ville hjelpe henne med penger selv, når ikke velferdsstaten greide det.

En kvinne startet en «spleis», kronerulling på nett. Da FriFagbevegelse besøkte Helene, var det kommet inn 15.000 kroner. «Lønnsslippen» i mars blir ikke tom likevel. En annen kvinne vippset penger så hun fikk betalt SFO-regninga. Den natta sov hun godt.

Viktigst av alt

Datteren har det mye bedre på skolen.

– Vi har hatt mange rare samtaler om natta. Hun har vært så redd. Men nå har hun ikke hatt det sånn siden november. Det viser at opplegget vi, skolen og PPT lagde, har fungert, sier Helene.