SVALBARD: I mange år har innbyggerne i Longyearbyen samlet søppel som driver inn på de uberørte strendene. FOTO: Jan-Morten Bjørnbakk/NTB SCANPIX

Havet – en søppelplass

I fjerntliggende, lite fremkommelige havområder finner forskere mengder med plast.

I 1997 seilte kaptein Charles Moore over Stillehavet, fra Hawaii til California. Langt ute på havet, uten land i sikte, oppdaget han plutselig en rekke plastbiter rundt båten: Såpeflasker, plastposer og små fragmenter – spor av mennesker så langt øyet kunne se. Han visste det ikke da, men han var kommet inn i det som senere er blitt kalt «The Great Pacific Garbage Patch» – et oppsamlingsområde for søppel. Størrelsen er estimert til å ligge mellom størrelsen på Nordsjøen og størrelsen på Barentshavet, eller enda over dette. Det vil si mellom 575.000 km² og svimlende 1.400.000 km².

– Fem slike områder er identifisert, forteller Bjørn Einar Grøsvik, forsker ved Havforskningsinstituttet.

De fem er lokalisert i henholdsvis det nordlige og sørlige Stillehavet, i Atlanterhavet ved Sargassohavet, ett lenger sør, samt ett i Indiahavet som fortsatt kartlegges.

– Fordi havstrømmene går i sirkler i disse områdene, vil du få en oppsamling av søppel så vel som plankton her, forteller Grøsvik.

Også Barentshavet, som mottar atlantisk vann fra Norskehavet, er identifisert som et mulig oppsamlingsområdet for søppel, men flere studier trengs for å slå fast mengden. Grøsvik har nylig vært i Barentshavet for å ta prøver som skal analyseres i oktober/november.

Den farlige mikroplasten

Forskere har begynt å rope varsku om misforholdet mellom all plasten som produseres i verden, og den som gjenvinnes.

– Det er et stort spørsmål hvor all plasten blir av, for eksempel hvor mye som synker ned på havbunnen, sier Grøsvik.

I sommer har norske og internasjonale forskere på forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen samlet plastprøver i Indiahavet, i et FN-støttet forskningsprosjekt. Til tross for at området er et av verdens minst fremkommelige og besøkte, har de fått opp en mengde plast så å si hver gang de har kastet ut nettet. De så mest store partikler og synlig plast som fløt rundt i den østlige delen av havet, nær Indonesia. De aller fleste prøvene var derimot mye mindre, og kom til tross for at havet så rent ut.

– Partiklene var små, for det meste mindre enn en centimeter. Dette er bekymringsfullt, da vi snakker om svært store områder, og det er partikler overalt, forteller toktleder og fiskeribiolog Reidar Toresen, som også er forsker ved Havforskningsinstituttet.

Ekspertgruppen GESAMP, som siden 1969 har gitt vitenskapelige råd til FN om marin miljøbeskyttelse, kom i år med en rapport om mikroplast – plastbiter mindre enn fem millimeter. Mikroplast finnes blant annet i noen hudpleieprodukter og tannkremer, men stammer også fra større plastbiter – flasker, fiskegarn, poser, bygningsmaterialer og annet – som slites ned av sol, vær og vind.

Noen av konklusjonene i GESAMPs rapport er følgende:

• Mikroplast distribueres gjennom alle havene, fra Arktis til Antarktis.

• Mikroplast er funnet i kroppene til et stort og variert antall marine organismer, inkludert virvelløse dyr, fisker, fugler og pattedyr.

• Det finnes stadig sterkere bevis på overføringen av kjemikalier fra inntatt plastikk til kroppsvev.

• I laboratorieundersøkelser kan veldig små biter mikroplast (nanostørrelse) krysse cellemembraner og forårsake ødeleggelse av vev.

• Det er nødvendig å skape større bevissthet om de negative konsekvensene for å gjøre noe med problemet.

Kommer fra land

Det aller meste av havforurensingen kommer fra landbaserte kilder. Det desidert største utslippet av mikroplast i Norge skyldes slitasje fra bildekk som kjører på norske veier, viste en fagrapport som Miljødirektoratet offentliggjorde tidligere i år. Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet, betegner miljøtrusselen som alvorlig.

– Stadig økende plastproduksjon i verden tilsier at problemet øker hvis vi ikke gjennomfører tiltak som begrenser marin forsøpling, sier han, og utdyper:

– Vi vet ennå ikke hvor alvorlig marin forsøpling er for oss mennesker direkte, men hvis noe av det som dyrene tar opp, går inn i næringskjedene, kan det til slutt påvirke det som havner på middagsbordet vårt. (NTB Tema)

 

Løsninger

– Vi må jobbe lokalt og globalt, sier Thomas Hatrtvik.

Han er leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljø­direktoratet, påpeker at marin forsøpling har mange ulike kilder, og at det dermed ikke finnes en enkel løsning på problemet.

– Vi må jobbe både lokalt og globalt. Vi ser at det er koster mye mindre å hindre forsøpling enn å rydde opp etterpå, sier han.

Miljødirektoratet vurderer for tida hvilke tiltak som vil være best egnet til å redusere marin forsøpling.

– Gode mottaksanlegg for avfall fra skip i havner er viktig, men også oppsetting av avfallskonteinere der folk ferdes, vil forebygge marin forsøpling. Vi jobber også for å finne egnede ordninger for avfall som lett kan ende opp i havet, eksempelvis utstyr fra fiskeri- og oppdrettsnæringen, forteller han. (NTB)

Kilder:

http://www.gesamp.org/data/gesamp/files/media/Publications/WG_40_Brochure_Microplastic_in_the_ocean/gallery_2191/object_2404_large.pdf

http://www.fn.no/Aktuelt/Nyheter/Norsk-FN-baat-paa-jakt-etter-plast

http://www.algalita.org/about-algalita/history/

https://www.ted.com/speakers/charles_moore