Forfatter Tore Renberg.

Gå ut og lag bråk

Forfatter Tore Renberg har sett seg lei på det han kaller «den pornografiserte offentligheten». I et flammende innlegg på Facebook, som Dagsavisen har fått lov til å bruke, tar han et kraftig oppgjør, som far, mot å få slengt alt i trynet. Og de grove russelåtene gjør ham direkte uvel.

Jeg skriver dette som privatperson. Jeg skriver dette som far. Jeg skriver det fordi jeg er forbanna.

Noe av det vanskeligste å akseptere i 2017, er det jeg tenker på som «den pornografiserte offentligheten». Dere vet hva jeg mener: Det er ikke mulig å åpne nettet uten å få sex rett i fleisen. Det er ikke mulig å slå på tv-en uten å få sex, i en eller annen variant, rett i øynene. Det er ikke mulig å åpne smart-telefonen uten å få tilbud om å ligge med en kvinne; jeg kan velge alder og fasong selv.

Det kjennes som om overdosen er satt. Mengden, trykket, nivået og kynismen gjør meg kvalm. Jeg leter etter et sted å puste reinere luft.

Er jeg blitt en halvgammel og halvgretten fyr som ikke klarer å henge med i utviklingen? Nei. Jeg går ikke med på det. Jeg er ikke alene om å ha denne uverdighetsopplevelsen ved den hyperseksualiserte offentligheten.

I min oppvekst - det barokke åttitallet - var sex fortsatt del av en hemmelig kultur. Sexen og nakenheten og pornografien fantes, for det meste, bak en eller annen lukket dør, og det på tross av at den seksuelle frigjøringen allerede hadde pågått i flere tiår. Det var mange som mente den gang, og sikkert mener ennå, at det var viktig å åpne offentligheten opp for dette feltet. Fordi sex er så naturlig. Fordi skam er så farlig. Det føltes imperativt og det var mange gode argumenter for det.

Men se hvor vi har endt opp: Russelåtene, det skamløst pornografiserte mediebildet, et invaderende internett. Det er pinlig at vi har nådd dette lave nivået. Det savner anstendighet.

Når jeg hører russelåtene, som er det heteste provet på dette akkurat nå, blir jeg, som så mange andre, direkte uvel. Jeg blir trist. Jeg blir forbanna. På vegne av ungene våre, på vegne av jentene og guttene som må vokse opp i dette kyniske klimaet.

Dette er det viktig å vite: Det er en industri. Det handler om penger. Det sitter til en hver tid en kalkulerende tosk og haler inn store kroner på dette. De ødelegger, med åpne øyne, innsiden av hodet til unge mennesker. De tjener pengene sine ved å spytte på noe av det fineste som finnes. Kjærligheten. Nærheten.

Jeg har noen veldig stygge ord jeg har lyst til å kalle disse "musikerne" og "tekstforfatterne" og "produsentene". Jeg vet samtidig at idet jeg skriver dette, så gir jeg dem gratis poeng i diskusjonen. "Djises, morfar, ro deg ned! Herregud, slapp av, ikke kom her med pekefingen! Det er jo humor!"

Å gjemme seg bak at dette er humor, er feigt. Innholdet i låtene er nedrig. Punktum.

Da jeg var liten, forbød BBC Frankie Goes To Hollywoods kontroversielle debutsingle "Relax". Fordi den var så seksuelt drøy. Det ga FGTH et svært kommersielt push, så man kan gjerne si det fungerte motsatt av hvordan det var tiltenkt. Eller? Går det an å tenke at det var tøft gjort av BBC, å stå for en linje, å mene noe?

Frankie Goes To Hollywood. Et av åttitallets mange freakshow. Jeg var medlem av fanklubben. Jeg var bare 12 år. Jeg ble tilbudt veldig mye sleasy merch. Pisk, husker jeg vi kunne kjøpe. Det var rart, det var skummelt og det var deilig på en dunkel måte. Hvorfor?

Fordi det ikke fantes over alt. Fordi det kom fra et marginalt sted. Et spennende og uoppdaget sted. Fordi det, tenker jeg, mimte våre egne dunkle dragninger. Fordi det var undergrunn.

Det er klart at det var masse uheldig med denne dunkelheten. Det vet vi godt. Ting som får lov til å foregå i det skjulte, kan bli uhyggelige. Men noe viktig, noe fint, er også gått tapt, når ingenting lenger er rart. Når ingenting lenger er hemmelig. Når ingenting lenger er opp til den enkelte å oppdage.

Det er over alt, det er påtrengende, det er helt ute av proporsjoner, det har sjelden noe med virkeligheten å gjøre, og det oppleves veldig brutalt.

Så. Kjære venner. Dette er skrevet i affekt. Dette er skrevet med høy puls. Dette er ikke skrevet av forfatteren Tore Renberg. Han er ikke så dømmende som jeg er. Det er ikke hans jobb å være det. Men noen ganger er det jeg, og ikke han, som må heve stemmen. Så dere får ha meg unnskyldt: Dette er skrevet av en far, en mann, en forbanna og halvgammel type som har kjent på et økende sinne overfor dette i flere år.

Jeg er forberedt på at noen trykker på dislike når de leser dette. Jeg er forberedt på at det vil finnes folk som synes jeg overdriver. Jeg er forberedt på sarkastiske kommentarer i Natt & Dag. Det er helt i orden. Fyr løs.

Ungdommer: Hvis dere leser dette, hvis dere kjenner at dere er forbanna, hvis dere kjenner at dere er maktesløse fordi dere ikke vet hvordan dere skal få skrudd av offentligheten, hvis dere kjenner at dere for s**** vil ha den seksuelle utviklingen i fred, hvis dere kjenner at dere vil få lov til å oppdage noe selv og ikke bare få alt i trynet hele tiden, hvis dere kjenner at disse nedverdigende og uhyggelig teite russelåtene provoserer dere, hvis dere kjenner at dere ikke vil ha denne her superpornografiske offentligheten:

Gå ut og lag bråk. Lag et jækla leven. Jeg skal være med dere.