Innenriks

– Frp mister kontakten med grasrota

Gapet mellom grasrota og elitene i Frp øker, sier forsker som har skrevet doktorgrad om veksten i Frp.

Bilde 1 av 2

– Jeg mener vi ser noen trekk nå i kjølvannet av regjeringsdeltakelsen som potensielt kan skape en ny krise. Både fallet på meningsmålinger, medlemsflukten, og lav identitet og tilhørighet. I partier som Sp og KrF, som har sterke grunnfjell, holder de sammen i gode og onde dager. I Frp er de mer tilbøyelige til å forlate partiet i onde dager, sier forfatter og universitetslektor ved UIO, Anders Ravik Jupskås.

I disse dager disputerer han doktorgradsavhandlingen sin, som handler om Frps vekst siden Anders Langes parti ble stiftet på 70-tallet, en vekst han omtaler som en suksess. Men tallene til Jupskås viser også at det blir et større og større gap mellom hva grasrota er opptatt av og hva partiledelsen og landsmøtet er opptatt av i årene opp til 2009.

– Våre data gir en fin måte å dele grasrota i Frp inn i fire grupper på: Liberalistene, nasjonalistene, de kristenkonservative og det vi kaller høyresosialdemokrater. De gruppene er omtrent like store. Det er tydelig at statsbudsjettet fra i fjor er langt mer i tråd med hva den liberalistiske fløyen er opptatt av, sier han.

LES OGSÅ: Bunnrekord for Frp i mars

Liberalistisk

Jupskås mener det er flere klare tegn på at den mer liberalistiske fløyen i Frp de siste årene har fått mye større gjennomslag enn andre krefter i partiet.

– Etter regjeringsdeltakelsen viste det seg at nesten alle som representerer de andre mer folkelige, populistiske strømningene er utenfor regjering, som Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde. Med unntak av Per Willy Amundsen som nesten er blitt borte, og Bård Hoksrud, står nesten alle utenfor, sier han.

– Frp har mistet flere tusen medlemmer på et år. De har relativt sett mistet flere velgere enn SV gjorde de to første årene i regjering, og de stiller lister i 33 færre kommuner enn i 2011, da de gjorde et dårlig valg. Det er mange årsaker til det, men en forklaring er nok knyttet til gapet mellom grasrota og elitene. Regjeringen fører en politikk som ikke er i tråd med det disse folkene er opptatt av, sier Jupskås.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Carl I. Hagen

Når forskeren skal forklare partiets historiske vekst, så er det særlig en mann han peker på: Partiformann i flere tiår, Carl Ivar Hagen.

– Frp gikk fra å være en enmannsbedrift til å bli en stor organisasjon. Og de startet nesten på scratch, som gjør det ekstra imponerende. Det sier noe om Hagens strategiske og organisatoriske evner, sier Jupskås.

Men veien fra et enmannsparti til et mektig regjeringsparti har ikke bare vært enkel, og partiet har vært gjennom flere partikriser, som da liberalistene havnet i konflikt med Hagen under landsmøtet på Bolkesjø på midten av 90-tallet. Nå mener forskeren at en ny partikrise kan være i anmarsj som følge av at partiet gikk inn i regjering i 2013.

LES OGSÅ: – SVs grunnfjell er borte

Gapet vokser

De seinere årene forteller forskeren at de gjennom intervjuer med alminnelige partimedlemmer i Frp har funnet at grasrota i partiet i større og større grad er opptatt av andre ting enn elitene i partiet.

– Det som opprinnelig var Frps store fordel, at man klarte å forene mange strømninger under samme fane, er til dels blitt et problem når man ikke klarer å gi alle gjennomslag i regjering.

– Man ser mange tegn på dette, nå sist med dobbeltstrategien i forbindelse med trygdeoppgjøret. En del av det eldre, konservative velgergrunnlaget kommer dårligere ut. Det må sies at Frp opprinnelig var imot det, men det oppstår en spenning når de nå må forsvare en mer liberalistisk politikk, sier han.

LES OGSÅ: LO-medlemmer tilbake til Ap

Innvandring

Jupskås trekker særlig fram fire suksesskriterier til Frps voksende popularitet de siste 40 årene: En bred politisk plattform som samler flere ulike politiske strømninger, evnen til å snakke om innvandring på en måte som har hatt stor klangbunn i befolkningen, organisasjonsbygging, og partilederens rolle, med Carl I. Hagen i spissen.

Særlig innvandring er en sak mange forbinder med Frp. Jupskås mener Frp har vært flinke til å komme med legitim kritikk av innvandring, og med det klart å holde seg unna assosiasjoner med mer rasistiske partier og organisasjoner.

– Det har vært forskjellige typer argumenter med varierende intensitet gjennom historien. Innvandring som økonomisk byrde, som en kulturell trussel, som en sikkerhetstrussel, innvandrere som «velferdsturister» og Frp som forsvarere av liberale norske verdier, som likestilling og ytringsfrihet, sier forskeren.

– Frp har også vært et parti med få andre støttespillere i sivilsamfunnet. Ap har LO, SV har miljøbevegelsen og Høyre har NHO. Men det vi ser av undersøkelsene våre er at partiet sakte, men sikkert er blitt mer integrert i fagbevegelsen og kristenbevegelsen, og humanitære organisasjoner, sier han.

LES OGSÅ: Ruster seg til kamp mot Hagen

Mer fra Dagsavisen