Forteller om livsfarlig lek med anoreksien

- Først var det en klassisk slankekur. Jeg ville bare bli kjempetynn, sier Jenny Sjåstad Hagen (19).

- I ettertid har jeg tenkt at det handlet om tilhørighet. Jeg hadde en tanke om bare å forsvinne gradvis. Etter hvert er ikke greia å bli tynn, det blir noe annet: Kontroll over og retningslinjer for mat ble en måte å ta kontroll over livet mitt, sier hun.

Litt over tre år etter at hun fikk diagnosen anoreksi har Jenny Sjåstad Hagen gitt ut boka «Inside out», basert på sine egne erfaringer med spiseforstyrrelser.

«Think like a skinny person»

«Jeg har surfet på nettet i ledige stunder for å tilegne meg kunnskap om ernæring og fysisk aktivitet, og det finnes utømmelige mengder av tips og råd der ute. «In order to lose weight, you need to think like a skinny person - act like a skinny person inside your head!» Jeg er mer påpasselig med hva jeg spiser. Det gjelder å ha klare rutiner - og de har begynt å forme seg inne i hodet mitt. En uskreven liste med bannlyst mat henger på oppslagstavlen i systemet mitt, og tall har begynt å feste seg til ulike matvarer».

Slik beskriver Hagen regimet som tar form i sin egen bok.

- Spiseforstyrrelser er fortsatt tabu. Jeg vil ha det fram i lyset, sier hun.

Hun utviklet anoreksi for alvor da familien flyttet til California for et år i 2008. Som diabetiker var 15-åringen vant til å tenke på tall og verdier. I et nytt land, som utlending og «annerledes» uten noe særlig vennenettverk, tok tallene overhånd i lange lister: ikke bare med blodsukker og verdier, men også treningstider.

Les også:

[ Bryter tabuet og forteller ]

[ Sommerleir med spiseplikt ]

[ Stadig flere menn rammes ]

[ Bytter frukt og grønt med piller og pulver ]

Så dobbelt

I løpet av året i USA tok sykdommen overhånd, og hun fikk etter hvert diagnosen anoreksi. En fredag sommeren 2009 flyttet de hjem til Norge. Mandagen etter var Jenny på Akershus universitetssykehus.

- Jeg ringte sykehuset fra USA, og forklarte at hun hadde diabetes og det hastet. Vi kom rett inn, sier mamma Janne Hagen.

Besøket på sykehuset ble starten på år med behandling og oppfølging. Kombinasjonen diabetes og anoreksi gjorde henne nær dødssyk: Jenny sluttet etter en stund å ta insulin - som hun er fullstendig avhengig av - da gikk vekta lenger ned. Til slutt føk blodsukkeret så høyt i været at hun så dobbelt. Greide ikke gå hjem fra skolen, for hun fikk kramper i bena. Så sent som i fjor måtte hun legges inn på sykehus.

- Jeg ble innlagt på grunn av diabetesen. Men det hadde jo ikke skjedd om ikke det var for anoreksien, sier Jenny Sjåstad Hagen.

Mamma og pappa på sidelinja

Gjennom to og et halvt år etter at de kom hjem fra USA tok spiseforstyrrelsen stor plass - i hele familien. Jenny fikk oppfølging av barne- og ungdomspsykiatrien, og gikk i familieterapi sammen med mor og far. For dem var det tøft.

- Som pårørende blir du helt knust. Du er et middel i behandlingen, men selv får du lite oppfølging, sier mamma Janne Hagen.

- Når du sitter der en gang i uka og konfronteres med synspunkter på hvordan du er ... Det smitter over. Vi hadde noen egne samtaler med psykolog, men det er en stor omkostning, sier hun.

Da Jenny ble 18 var det som om dørene ble lukket, beskriver mor Janne. Foreldrene hadde ikke lenger rett på noen informasjon om Jennys behandling. Igjen til dem var Jennys sinne, og alle symptomene.

- Det er vanskelig å sitte på utsiden. Du bærer en byrde du ikke får gjort noe med, sier moren.

Hun fastslår at sykdommen har hatt konsekvenser for hele familien, selv om hun og mannen tidlig bestemte seg for at de måtte ta vare på det sosiale livet, de andre barna og normaliteten i hverdagen.

- Vi har droppet ferier. Mannen min gikk hjemme i sju-åtte måneder på pleiepenger. Vi måtte ha strenge rutiner med faste måltider. En spiseforstyrrelse tar oppmerksomheten vekk fra andre ting, aktiviteter og søsken, sier Janne Hagen.

Plagsom omsorg

Mens Jenny var syk var særlig forholdet til moren problematisk.

- Det var veldig vanskelig med mamma. Jeg følte at hun hele tiden ville følge med på meg og kontrollere meg og det jeg spiste. Og noen ganger forsto jeg henne. Men jeg ville jo ikke la det komme i veien for det jeg holdt på med, sier Jenny Sjåstad Hagen.

«Hun vil ha kontroll over situasjonen. Hun vil mate meg som en treåring. Ha oversikt over hva jeg spiser. Men ser du ikke problemet, mamma? Du stjeler fra meg. Tar kontrollen som jeg så sårt ønsker å besitte selv (...) Jeg skal sulte meg selv til bare asken er igjen av meg. Da kan hun angre bittert», skriver hun i boka.

- Hun kunne for eksempel bli sint på meg hvis jeg kom forbi kjøkkenet når hun skulle lage mat, forteller mamma Janne Hagen.

Hun kjenner seg igjen i datterens bok, selv om skildringene av foreldrene, sett fra hovedpersonen i bokas ståsted, er til dels brutale.

- Jeg syns ikke det står noe stygt der. Jeg oppfatter at hun balanserer ganske fint, også overfor oss som foreldre. Det er egentlig overraskende, vi har blitt mer vant til den rene kritikken, sier Janne Hagen.

Datteren håper flere kan kjenne seg igjen i historien hennes.

- Jeg skrev som egenterapi, for å prøve å sette ord på hva som hadde skjedd. Boka er basert på mine opplevelser, men mye er kastet rundt på, og det er også fiktive ting. Jeg håper at folk, de som er syke, pårørende og venner kan finne både glede, sorg og underholdning i den, sier hun.

- Jeg syns det er bra at hun har skrevet, selv om det hadde vært bedre om boka aldri hadde kommet ut, om hun aldri hadde blitt syk, sier mamma Janne Hagen.

ingrid.hvidsten@dagsavisen.no

Roser åpenheten

- Generelt syns vi det er kjempebra at folk er åpne om spiseforstyrrelsen sin. Jo mer åpenhet, jo bedre - jo mer kan vi motvirke den skamfølelsen som ofte er knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse, sier generalsekretær Ingjerd Strøm Skreien (bildet) i Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) til Dagsavisen. Hun mener imidlertid det er viktig at de som står fram har et avklart forhold til sin egen situasjon, også av hensyn til de rundt dem.

- Pårørende føler ofte at de både står på sidelinjen og midt oppi det, og mange føler maktesløshet. I våre pårørendegrupper har vi trukket inn personer som har hatt en spiseforstyrrelse for å fortelle hvordan det er.

- Kan en bok ha litt samme effekt?

- Det tror jeg absolutt. Det å lese andres historier, med en positiv slutt, kan både gi de som står i sykdommen selv et håp, og det kan gi innsikt til pårørende, sier Skreien. Hun vil advare folk mot å brette ut historiene sine før de er klare for det.

- Vi er veldig opptatt av at de som står fram med sin historie er gjennom spiseforstyrrelsen og har et avklart forhold til det. Grunnen er at vi vet at synet på din egen sykdom endrer seg når du har blitt frisk. Når du er midt inne i spiseforstyrrelsen har du kanskje ikke helt oversikt over konsekvensene av det du skriver der og da. Et generelt råd er å skrive, men ikke publisere før du har latt det ligge et døgn og sett på det på nytt, sier hun.