For halvannet år siden kunne han bare si «mamma». Her er Nicholas (31) tilbake på jobb på Stortinget

Plutselig var han borte. Fra avisspalter, nettsteder, stortingssalen, komitérommene og sitt eget stortingskontor. Årsak: Helsepolitiker Nicholas Wilkinson ble hasteinnlagt på Rikshospitalet med blodforgiftning og flere små slag.

Av: Aslak Bodahl / FriFagbevegelse

Datoen var 17. mai 2018. Da svevde han mellom liv og død og ble lagt i kunstig koma.

– Det var en stor sorg å miste språket, men nå er jeg glad hele tiden, sier den vanligvis så snakkeglade og driftige 31-åringen idet vi setter oss ned med hver vår kaffekopp.

På kontoret hans i 1. etasje på Stortinget er det som om tiden har stått stille. Hverdagen hans, derimot, er totalforandret. Nicholas er først og fremst glad for å være i live, men i løpet av intervjuet gjentar han hvor viktig det er å «leve livet».

Det gjør 31-åringen nå. Han vil at også vi skal betrakte hver dag som en bonus.

Les også: – Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

Måtte bruke kroppsspråket

Nicholas har gjenopptatt gjerningen som SV-politiker på Stortinget. Han har hatt sine første virkedager. Det er en personlig bragd – ett år og sju måneder etter at tilværelsen hans tok en dramatisk vending.

Fra å være pratsom og veldig verbal til plutselig å miste tale- og skriveevnen, har Wilkinson gjort enorme framskritt. Ordforrådet og skriveferdighetene har kommet mer og mer tilbake etter at han fikk diagnosen afasi – en språkforstyrrelse som oppstår hos mange slagrammede.

Han tenker og forstår som før, men det hender han snubler verbalt og må lete etter ordene. Uansett er spranget stort fra det som var virkeligheten fire uker etter slaget. Da kunne han bare si «mamma».

– «Mamma» er et basisord for så å si alle. Jeg kunne tenke klart og tok i bruk kroppsspråket mitt for å si at jeg var sulten eller trengte noe å drikke. Mannen min, Sebastian, kjenner meg godt, og hvis jeg brukte litt av kroppen min for å fortelle hva jeg hadde på hjertet, forsto han hva jeg ville si, forklarer Nicholas.

Grunnskolen om igjen

Tapet av språk og evnen til å skrive har vært en stor sorg for ham. Tenk deg at du må gå tiårig grunnskole på nytt. Det løpet har Nicholas tilbakelagt på ett år og sju måneder.

– Den første tiden på sykehus hadde jeg besøk av familien hver eneste dag. De leste for meg, sang og øvde språk. Det gikk mye i barne- og julesanger, forteller Wilkinson.

Da han ble overflyttet til Sunnaas utenfor Oslo for opptrening og rehabilitering, kom også spesialkompetansen med logoped inn i bildet. Ikke av og til, men hver eneste dag i flere timer.

Nicholas klarte nemlig ikke å omsette tankene i ord. Terpingen som begynte da var var alfa og omega. Først på vokaler og deretter konsonanter før korte ord som «ja» og «nei».

Setninger som han før behersket med den største selvfølge, måtte bygges opp. Ord for ord skulle plasseres i riktig rekkefølge. På timeplanen sto også bruken av substantiv og bøyning av verb.

– Jeg var som en innvandrer som skulle lære seg norsk, sier Wilkinson – hele tiden fast bestemt på å kjempe seg tilbake.

Fra SV-leder Audun Lysbakken, som Nicholas omtaler som snill og veldig forståelsesfull, har beskjeden vært klar: Du har vår fulle støtte, men ta tiden til hjelp og ikke vær for utålmodig.

Saken fortsetter under bildet.


Wanda Voldner er politisk rådgiver for Nicholas Wilkinson på Stortinget. Foto: Aslak Bodahl

Les også: Ved denne Oslo-skolen ber 42 lærere og ansatte om hjelp

Makt til å hjelpe andre

SV-politikeren har engelsk far og betrakter seg selv som en stolt brite. Etter blodforgiftningen og tapet av flere hjernefunksjoner, har han fått uvurderlig språktrening av nettopp faren for å lære seg engelsk skriftlig og muntlig på nytt.

Ektemannen Sebastian Forbes, som er både engelsk og irsk, har også vært en fantastisk støttespiller. De to giftet seg for et drøyt år siden.

– Ikke bare er jeg glad for å ha livet i behold, men jeg kan også bruke kunnskapen og makten min som politiker til å få endret systemet. Vi har nemlig et problem i Norge nå, sier Wilkinson før han utdyper:

– Jeg har fått en oppfølging i helsevesenet som overgår det meste, men tiden sykepleierne har til rådighet er knapp, og det går på bekostning av det medmenneskelige. Jeg har sett sykepleiere som løper mye, og det skyldes tidsnød og mangel på ressurser, sier han.

Ofret fritiden sin

Nicholas har fått kjenne det norske helsesystemet på kroppen. Han har vært på legevakten, ligget på intensiven, blitt fraktet i ambulanse og vært innom flere sykehus. Det har gått med utallige timer til opptrening, taletrening med logoped og rehabilitering på spesialsykehus.

Han kan heller ikke få fullrost personene som utgjør det norske helsevesenet. Folkene som han møtte på sin vei tilbake som yrkespolitiker, ville hjelpe ham hele tiden.

– Det er sykepleiere på Ahus som brukte lunsjpausene sine for å øve språk med meg. Det er et privilegium å være omgitt av så dyktige folk, men vi må gjøre noe med bemanningskrisen og sørge for at folk i helsevesenet ikke trenger å bruke fritiden sin for å hjelpe oss sier han.

Les også: Nesten halvparten av sykehusansatte synes arbeidsmiljøet er for dårlig

Bør være veldig frisk

Derfor er det ikke personene, men selve systemet, han vil ta et oppgjør med og prøve å forbedre i sitt daglige virke som politiker og medlem av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

– Du bør være veldig frisk i en rehabiliteringsfase etter et sykehusopphold. Med mindre du selv jobber i helsevesenet eller er helsepolitiker på Stortinget, er det vanskelig for mange å få nødvendig hjelp og oppfølging. Jeg har familie, venner og vet hvordan systemet fungerer, sier Nicholas.

I sin egen rehabiliteringsfase har han snakket med mange – det være seg leger, sykepleiere, helsefagarbeidere eller folk i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Ett er i hvert fall sikkert: Nicholas er blitt klokere. Mantraet hans nå blir å styrke kommunenes budsjetter og helsetilbud.

– Det er så urettferdig at systemet ofte er forbeholdt de som vet mest. Rettighetene og det gode velferdstilbudet er det samme for alle, men for mange er dette kun en papirrettighet, sier han.

Et rop om logoped

Ifølge SV-politikeren mangler seks av ti norske kommuner en logoped for voksne. I hjemkommunen Oppegård, som etter kommunesammenslåingen 1. januar i år ble en del av Nordre Follo, begrenser tilbudet seg til en 60 prosent stilling fordelt på rundt 100 personer med diagnosen afasi.

– Det står i retningslinjene at personer med afasi bør ha fem timer språktrening i uka. Dette er personer som verken skriver leserbrev eller snakker med pressen, men på landsbasis er det flere tusen som trenger støtte til logoped etter hjerneslag, sier han.

– Etter all den behandlingen og oppfølgingen jeg har fått, er jeg mer enig med politikken vår nå enn før, sier han halvveis på fleip og halvveis på alvor.

– Vi er for de mange – ikke for de få.