HESTER I KRIG: 8 millioner hester ble drept under den første verdenskrig, 1914 til 1918. Her rir russiske soldater inn i Østerrike. FOTO: NATIONAL GEOGRAPHIC SOCIETY

Firbeinte helter på slagmarken

For 5.000 år siden tvangsrekrutterte menneskene hesten til krigstjeneste. Det forandret begge parter.

 

Første verdenskrig var en menneskelig katastrofe. Over 15 millioner unge menn døde i skyttergravene. Men krigen var en katastrofe også for hestene. 8 millioner av dem døde i krigen. Hesten Joey, som overlever mirakuløst i Steven Spielbergs kinoaktuelle film «War Horse», har aktualisert krigshestenes skjebne.

I den neste verdenskrigen var dyrene imidlertid byttet ut med motoriserte, pansrede kjøretøy. En flere tusen år gammel æra - med hesten som menneskets krigspartner - var over.

 

Fra mat til soldat

Mennesket tok hesten med seg i krigen allerede for 5.000 år siden. Men allerede før de ble trukket inn i våre konflikter, hadde vi bruk for dem. Vi jaktet på dem og spiste dem.

Noen fant imidlertid ut at de ponniaktige urhestene kunne temmes og brukes som transportmiddel. Det tok ikke lang tid før dette gjorde krigføringen mer mobil. Hester bar krigsutstyr. Og hester ga en ny dimensjon til selve slåssingen.

Den første manualen for trening av krigshester ble skrevet rundt 1350 f.Kr. På denne tida dreide alt seg om hester som kunne trekke små, tohjulede stridsvogner. Ifølge krigshistorikeren Azar Gat finnes var det først rundt 900-tallet f.Kr. at krigshester med ryttere gjorde sin definitive entré på slagmarkene.

Hvorfor tok det så lang tid før ryttersoldatene ble oppfunnet?

Gat besvarer det spørsmålet ved å vise til at hestene måtte bli større først. Det var først etter flere hundre år med selektivt oppdrett at krigshestene ble så store at de kunne galoppere over lengre distanser med en rytter på ryggen - i stedet for å trekke en stridsvogn. Det skulle spille en avgjørende rolle i krigskunsten i bortimot 3000 år.

 

Statussymbolet

Om menneskene forvandlet hesten da de tok den i sin tjeneste, forandret også hesten menneskenes samfunn.

Krigshesten styrket elitenes posisjon. Det var adelen som eide hester og rykket ut i krig med dem. Rytteren ble ridderen, og det satte krav til investeringer i utstyr, oppdrett, fôr og stallplass.

Et tallrikt kavaleri gjorde det mulig å dra på krigstokt over enorme avstander, noe nomadiske steppefolk utnyttet gang på gang. Nomadekrigere, som mongolen Djengis Khan, skapte imperier. De fastboende naboene deres kunne ikke matche hestenomadenes mobilitet. Deres eget kavaleri var bare unntaksvis like bra.

Nomadene herjet med bøndene, helt til kruttvåpnene gjorde det mulig å plaffe ned både hester og ryttere på langt hold.

 

Omsorg for veteraner

Skytevåpen betød nye former for krigsskader, både for mennesker og dyr. Resultatet kunne være grusomt.

I 1815 døde mellom 10.000 og 20.000 hester under slaget ved Waterloo. Minst like mange ble såret av kuler og splinter.

Det var vanlig å selge skadde krigshester på auksjon. Som regel innebar det at de trofaste gangerne endte opp som ingredienser i lim eller pølser. Men etter Waterloo viste det seg at enkelte kunne ha stor omsorg med de firbeinte krigsveteranene.

Da 12 av de mest traumatiserte hestene fra The Household Brigade of Cavalry skulle auksjoneres bort, grep sir Astley Paston Cooper inn. Cooper var en av datidas beste kirurger, og opprettet et kombinert sykehus og rekonvalesenssenter for skadde hester. På godset Gadebridge House sørget han for å fjerne kuler og granatfragmenter fra hestekroppene. Deretter fikk pasientene streife fritt omkring i parkanlegget, mens skadene langsomt ble helet.

 

Slutten på en æra

Selv om første verdenskrig ble et slags offisielt punktum for kavaleristyrkenes tidsalder, var ikke hestenes krigstjeneste helt over.

I juni 1944 beskrev Time Magazine hvor viktige de firbeinte fortsatt var for krigsinnsatsen i Italia: «I Italias utilgjengelige fjellområder kan muldyr og hester komme seg fram på strekninger hvor ingen jeep kan kjøre. Derfor er disse dyrene, som koster noen få hundre dollars i USA, uvurderlige i Italia.» Reporteren kunne også fortelle at alle forsyningsavdelingene hadde sin egen veterinær.

I dag er heldigvis de færreste «krigshester» ute i ordentlig krig. Derimot er mange av dem skuespillere som deltar i oppføringer av historiske slag, ridderturneringer og andre forestillinger. Og noen av dem blir filmstjerner - som Joey i «War Horse». (NTB Tema)

Kilder:

Azar Gat: «War in Human History»

David W. Anthony & Dorcas R. Brown: «Harnessing Horsepower»

John Man: «Djengis Khan»

Justin Pollard: «Charge!»

Time Magazine, 12. juni 1944: «War-Horse Hospital»

www.hest.no

www.animalsinwar.org.uk