Hellas er ett av flere land som de seneste årene har fått erfare at sosial uro kan oppstå når forskjellene mellom fattige og rike blir for store. FOTO: ANNIKEN C. MOHR

Er dette framtidas Norge?

Norge risikerer større sosiale problemer om få år hvis forskjellen mellom fattig og rik får fortsette å øke, frykter eksperter.

– Økende ulikhet kan i seg selv skape misnøye og en følelse av å sakke akterut, og det er genuine kilder til sosiale problemer, påpeker Fafo-forsker Jon Erik Dølvik.

– Hvis ulikhetene fortsetter å vokse i samme takt, kan Norge om 10–15 år være på linje med land med betydelig større sosiale problemer enn det vi har i dag, sier økonom Lars Gunnesdal i tankesmien Manifest.

– Ifølge OECD har ulikhet redusert den økonomiske veksten i Norge med 9 prosent siden 1990-tallet. Det motiverer ikke til innsats dersom gapet mellom rik og fattig blir for stort, sier Marte Gerhardsen, daglig leder i Tankesmien Agenda.

LES OGSÅ: Advarer mot konkurransejag

Problemer i kø

Gerhardsen trekker i den anledning fram funn gjort av de britiske epidemiologene Richard Wilkinson og Kate Pickett, presentert i boken «Ulikhetens pris».

– Land med stor ulikhet scorer dårligere på forventet livslengde, matematikk- og lesekunnskaper, barnedødelighet, drapsrate, fengselsrate, tenåringsfødsel, tillit, fedme, mental uhelse og sosial mobilitet, ramser Gerhardsen opp.

– Ulikhet kan skape sosial uro, ødelegge fellesskap og tillit. Økonomisk ulikhet betyr også skjevfordeling av makt. Dersom kapitalmengden avgjør hvor mye makt du har, er det farlig for demokratiet, tilføyer hun.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Økende bekymring

22. mai omtalte Dagsavisen en ny OECD-rapport som blant annet viser at forskjellene mellom fattige og rike i OECD-området aldri har vært større. Også i Norge er forskjellene blitt større. Den rikeste prosenten her til lands eier nå 18,3 prosent av den samlede nettoformuen. Den rikeste tidelen av befolkningen eier om lag halvparten av alt gods og gull.

– Bekymringen for økende ulikhet finnes ikke lenger bare på venstresida i politikken. Hovedgrunnen til det er at man ikke lenger kan nekte for at den eksisterer. I en undersøkelse Pew Research Center gjennomførte i fjor, sier flertallet i 44 nasjoner at gapet mellom rike og fattige er et stort problem i sine respektive land. Problemet har økt etter finanskrisen, opplyser Gerhardsen.

Marius Doksheim er fagsjef i den liberale tankesmien Civita, som ledes av tidligere Høyre-topp Kristin Clemet.

– Det er liten tvil om at det er et problem at en stor andel av befolkningen i en del land ikke merker spesielt mye til den økonomiske veksten, sier Doksheim.

– Bør man forsøke å bremse denne utviklingen?

– Man må sikre at den økonomiske veksten kommer hele befolkningen til gode, ja. Da må man forsøke å vri ulikhetsdebatten fra en debatt som i for stor grad har handlet om hvordan man skal begrense de rike, og til hvordan man skal inkludere resten av befolkningen i veksten, svarer Doksheim.

– Hvilke tiltak kan bidra til det?

– Det er dokumentert at en stor andel av ulikhetsveksten kommer av høy vekst i bolig- og eiendomspriser. Et viktig tiltak er derfor å legge til rette for at flest mulig skal kunne ta del i denne veksten gjennom å eie sin egen bolig, samtidig som man sikrer at dette ikke skjer på en måte som øker gjeldsopptaket ytterligere, svarer Doksheim.

LES OGSÅ: Rekordhøy ulikhet i OECD

Underklasse

Fafo-forsker Jon Erik Dølvik har et noe annerledes utgangspunkt.

– De økende ulikhetene i alle de nordiske landene er hovedsakelig knyttet til sterk vekst i kapitalinntektene for dem som er på toppen, og at den voksende innvandrerbefolkningen ofte havner i bunnen av inntektspyramiden. Vi har et stadig tilsig til en ny potensiell underklasse, forklarer han.

– Hva kan gjøres med dette?

– Skattepolitikken er viktig. Den nordiske modellen har hatt gode mekanismer for å fremme produktiv fordeling av verdiskapning og lønn, men har ikke utviklet gode metoder for å sikre bedre fordeling og investering av store, voksende eiendoms- og finansinntekter og finansinntekter, svarer Dølvik.

– Et annet viktig grep er sosiale investeringer rettet mot våre nye landsmenn. Det betyr ikke økte passive overføringer, men å investere i opplæring, aktiviteter og tjenester, slik at de får en reell sjanse til å hevde seg i det norske samfunnet, tilføyer han.

Også Lars Gunnesdal i Manifest peker på skattepolitikken.

– Formuesskatt, skattlegging av finanssektoren, arveavgift og til dels eiendomsskatt er alle skatter som har en tydelig utjevningseffekt, også på tvers av generasjoner, sier han.

LES OGSÅ: Nordmenn på gjeldstoppen