Innenriks

En levende legende

– Uvirkelig å møte en legende! Det var ungdommene fra Lofsrud skole i Oslo sin reaksjon da de fikk møte den siste gjenlevende av de norskfødte jødene som ble sendt til Auschwitz.

Det skjedde under et arrangement på Akershus festning i går i forbindelse med 70-årsdagen for at sovjeterne rykket inn i Auschwitz. Holocaust-senteret hadde invitert to tiendeklasser fra Stovner og Lofsrud, slik at de kunne få et eksklusivt møte med Samuel Steinmann (91).

Evin Saidi var frampå og spurte om hun kunne få en klem av Steinmann.

– Hvordan var det på gi ham en klem?

– Jeg skjelver fortsatt i beina. Det føltes utrolig. Han er jo en historisk person. Det er uvirkelig. Det er ikke hver dag du kan møte en levende legende. Så da han skulle gå, tenkte jeg: Nå eller aldri! forteller Evin Saidi.

Mange spørsmål

Steinmann fikk mange spørs-mål.

– Hva var det verste du opplevde i konsentrasjonsleiren? lurte elevene på.

– Alt var fryktelig. Men hvis jeg skal framheve noe, er det én episode helt på slutten av fangeoppholdet, sier Steinmann.

– Etter dødsmarsjen, ble vi som overlevde overført til Buchenwald. Der møtte vi 350 norske studenter som var internert. De var såkalte «æresfanger». De hadde hår på hodet, sivilt tøy, studie-materiale og de hver uke fikk de danske matpakker.

– En dag traff jeg to litt eldre gutter som lovet å hjelpe oss. «Kom tilbake i morgen og dere skal få klær, røyk og sjokolade», sa de. Det fikk vi. En dag sa studentene til oss at vi ikke skulle gå på arbeidet. «I morgen må dere stille på appellplassen. Da skal de hvite bussene ta oss til Sverige.» Vi hadde liten tro på at vi fikk være med. «Jo», sa de. De var helt sikre. «Dere får være med!» Da ga vi bort klærne og matreservene til våre medfanger. Neste morgen stilte vi opp. Det ble ropt opp i alfabetisk rekkefølge. Til slutt sto det igjen fem mann på appellplassen. Det var oss!

Les også: 70 år siden Auschwitz ble befridd

Strigråt

Steinmanns beste minne og det som koster ham mest å fortelle om, fordi stemmen stadig brister, er den dagen han ankommer Oslo. På kaia står bestekompisen Anders vakt for Hjemmefronten med gevær og armbind.

– Jeg strigråt. Jeg hadde ikke grått på to og et halvt år.

Tilfeldighetene vil at Anders har vakt i Møllergata 19. Og slik blir det at Steinmann får se Vidkun Quisling sitte internert på cella gjennom en matluke. Han satt med hodet i hendene og sa ingenting.

– Det var en fantastisk opplevelse da luka ble lukket. Jeg følte ikke noe hat eller ønske om gjengjeldelse. Bare en inderlig glede over at han satt der inne og at jeg var ute som en fri mann, sier Samuel Steinmann.

Les også: Solberg: - Svært sterk seremoni

Mer fra Dagsavisen