En dag på den røde løperen

Det er førpremiere på første episode av TV-serien «Fyrlyset» på Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige i Oslo. På storskjermen forteller Dean Erik (24) hvorfor han begynte å ruse seg som 17-18-åring:

- Akkurat med meg så tror jeg det var mye. Barndom. Barnehjemmet. Onkel er alkoholiker. Mamma ruser seg. Da min far, min biologiske far, gikk bort, da ... da fikk jeg problemer med å takle ting. Det var mye fortvilelse. Irritasjon. Sinne.

- Hva døde han av, spør pastor Egil Svartdahl.

- Hjernekreft.

Det er stille i rommet. Noen nevner ordet trist. Episoden fortsetter.

Målet med serien er å vise de rusavhengiges ressurser, mangfold og muligheter. Vi får være med i det daglige arbeidet på Fyrlyset der blant annet sårstell, et varmt måltid og en god prat inngår. Serien har premiere i morgen og skal vises på TV 2 åtte søndager framover.

Et sammensatt problem

- Jeg valgte å være med for å fortelle hvordan mitt liv har vært, sier Dean Erik (24) til Dagsavisen.

Han har vært nykter i noen år nå.

- Er folk fordomsfulle?

- Ja, det ser man jo nesten daglig. At folk trekker seg litt unna og ser ned. Går på andre siden av gata. Nå har jeg ikke rusa meg på lenge, da, men da jeg ruset meg ble jo jeg selvfølgelig lei meg. Det tror jeg de fleste gjør.

Han forteller om den gangen han spurte en dame om hva klokka var, og hun tittet på ham og bare gikk rett forbi.

- Jeg fikk ikke noe svar. Jeg tror folk glemmer at vi er bare mennesker vi òg. Vi har bare tråkket litt feil. Det kunne like godt vært dem selv som sto der. Men det er mange som ikke tenker på at det kunne vært dem.

Dean Erik håper at TV-serien viser folk at rusavhengighet er et sammensatt problem.

- Jeg håper de får et annet bilde og forstår at det er en årsak. Vi er ikke farlige, sier han.

Både de som er i rusmiljøet og de som har vært der er veldig flinke til å passe på hverandre.

- Hvis én havner i et problem, så er det slik at folk hjelper deg. Man blir del av en familie.

- Hvor er du om ti år?

- Om ti år? Dean Erik smiler.

- Egen leilighet. Familie. Jobb. Fast. Fulltid. Å slippe å gå på Nav. Nav-systemet er ikke så mye å skryte av for å si det sånn, sier han.

Det går an å slutte

I «Fyrlyset» møter vi også Bjørn (53). Han er ofte innom feltpleien i andre etasje for sårstell.

- En av sykepleierne nevnte at du var innom fem dager i uken og at det kanskje skyldtes ensomhet?

- Jeg føler meg ensom. Jeg gjør jo det. I vinterferien, påsken, hele jula, nyttårs
feiringen, pinsen. Jeg skulle hatt en kjæreste, sier han.

- Men nå skal det blir deilig med helg, for det har vært mye styr med all filmingen.

- Hadde du prestasjonsangst?

- Nei. Jeg hadde med dyktige folk å gjøre. Det hadde vært moro å være med i en spillefilm en gang. Statist i Varg Veum, for eksempel. Jeg elsker filmer og alt som har med film å gjøre. Jeg har 2000 filmer, forteller han og viser fram de ti nye han har kjøpt.

Bjørn håper at de som sitter hjemme får med seg at det går an å slutte med stoff og finne på nye ting:

- Vi har filma at jeg maler og river ned kjøkkenet mitt, forteller han før han fort legger til:

- Det er fordi jeg skal bygge nytt.

Bjørn har sluttet med heroin, amfetamin, kokain, xanor og hasj.

- Hvorfor tror du at du begynte med alle disse tingene?

- Hvorfor jeg gjorde det? Fordi jeg kom på guttehjem med narkomane. Jeg var ganske ung. De folka som sendte meg dit, de visste ikke hva de gjorde. De dro meg fra et idrettsmiljø som var så flott til et miljø der det bare var kjeltringer og narkomane, forteller han.

Bjørn lener seg fram, bøyer seg over journalistblokken.

- Det der hadde ikke jeg skjønt, sier han og peker på det som står på linjene.

- Men få med deg dette. Det er viktigst, sier han og peker på krusedullene på slutten på blokka. Der står det: «Jeg har det mye bedre nå som nykter enn rusa.»