Dropper netto nullutslipp

Klimaminister Sundtoft har lenge foreslått at verden og Norge bør ha et langsiktig mål om netto nullutslipp innen 2050. Det betyr at alle klimagasser som slippes ut skal veies opp av tiltak som fjerner klimagasser, som CO2-fangst eller opptak i skog.

Her hjemme er dette blitt kritisert for å være et mål skreddersydd for oljeland som Norge, som kan betale seg ut av problemet fremfor å gjøre reelle kutt hjemme. Sundtoft røper til Dagsavisen at Norge går bort fra begrepet «netto nullutslipp».

– I alle rundene vi har hatt, har vi nå skjønt at vi ikke får støtte for «netto null». Derfor snakker vi nå om klimanøytralitet. Vi tror det er lettere for folk å forstå betydningen av, sier Sundtoft.

– For Norge, innebærer dette det samme, selv om det får et annet navn?

– Det innebærer ikke store realitetsendringer. Vi skal redusere våre utslipp, samtidig som vi må binde mer karbon for å klare å snakke om klimanøytralitet. Denne totalen er også viktig globalt.

LES OGSÅ: Kan skrote klimaavtale

Ordets makt

Så hvorfor bytte et navn like før en klimaforhandling? Forklaringen er at mange land i forhandlingene er for et langsiktig mål, men stanses av negative assosiasjoner til begrepet «netto null». «Karbonnøytral» har heller ikke slått an, fordi det oppfattes for spesifikt mot en klimagass.

– Vi må ikke undervurdere ordenes betydning. Ordene er viktige for det etterlatte inntrykket av hva som skal skje etter Paris. «Netto null», krever mer forklaring, hva «klimanøytralitet» betyr, sier seg selv, mener Sundtoft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nytt utkast

Sundtoft har akkurat kommet hjem fra et formøte til klimatoppmøtet i Paris, og hun har tro på gjennomslag for et langsiktig mål i en endelig avtale.

– Flere land har en større forståelse for hva avtalen må inneholde, dersom den skal endre verden, sier hun.

Men lovord til tross: På talerstolen under formøtet krevde Sundtoft at et nytt utkast til en klimaavtale er klart innen verdens klimaministere ankommer forhandlingsbordet andre uka i desember.

– Jeg mener det aller viktigste avtalen må inneholde, foruten et felles langsiktig mål om klimanøytralitet, er at alle land må justere sine klimamål underveis, og at vi får på plass et solid rapporteringssystem for å sjekke at land leverer de mål de har satt seg, sier Sundtoft.

LES OGSÅ: Unge blir mer klimabevisste

Omdiskutert

Siden drømmen om en juridisk bindende avtale på klimautslipp for lengst er forlatt, er håpet å lande en bindende avtale på rammeverk.

– I sommer skjønte vi at det var bortkastet tid å snakke om juridisk bindende utslippsmål, for det er ikke USA og Kina med på. Men nå snakker flere om å få til et juridisk bindende rammeverk. Vi må slutte å gjenta hva vi aller helst vil ha inn i en avtale, men heller se på kompromissene vi kan få til, sier Sundtoft.

Den viktigste tendensen nå, er at flere land, som Kina, slutter opp om ideen om å oppdatere klimamål underveis, for eksempel hvert femte år, forklarer hun.

Men Norge krever også at FN skal kontrollere om land holder sine klimaløfter. Norge har derfor lagt på bordet et omdiskutert forslag om et etterlevelsesregime som innebærer at landene som ikke klarer å nå målene sine, skal få hjelp, fremfor sanksjoner og straff. Norge ser for seg at en FN-komité skal få ansvaret for kontroll og oppfølging.

LES OGSÅ: – Et av de verste miljøbudsjettene jeg har sett

Marked må med

I den foreløpige avtaleteksten ligger det forslag på alt fra at markedsmekanismer er positivt for det grønne skiftet til at det bør være forbudt.

Dette blir en av de vanskelige debattene som venter i Paris. Men skal avtalen få Norges signatur, må markedsmekanismene inn. Dersom handel av CO2-kvoter blir begrenset, vil ikke Norge kunne levere på våre klimaambisjoner, mener Sundtoft.

– For Norge er det viktig at markedsmekanismene er inne i avtalen. Får vi det til, kan vi sammen globalt gjøre mer, sier Sundtoft.

LES OGSÅ: – Alle må gjøre mer for klimaet

Skeptisk til erstatning

Men selv om forventningene til Paris er skrudd i taket, kommer man ikke forbi at man ikke har blitt enige om tre sentrale spørsmål:

• Hvordan skal byrdefordeling være mellom i-land og u-land?
• Hvordan skal det finansieres?

Skal u-land som lever med konsekvensene av klimaendringene bli kompensert for tap og skade?

Sundtoft erkjenner at det siste punktet er utfordrende for Norge. Vi er, i likhet med andre OECD-land, skeptiske til å gå med på at enkelte land skal ha et automatisk erstatningsansvar dersom en naturkatastrofe rammer landet. Like fullt kan Norge se for seg at tap og skade blir en del av den endelige Parisavtalen.

LES OGSÅ: Global innspurt for Hollande

Misliker «hjemlig» debatt

Her hjemme må Sundtoft tåle kritikk for regjeringens kutt i bistand til fornybar energi, regnskog og sivilt samfunn i forbindelse med tilleggsnummeret til statsbudsjettet. En samlet miljøbevegelse spør seg hvilke signaler Norge sender, når det er kutt Sundtoft tar med seg i kofferten. Ifølge Sundtoft selv har ingen av hennes utenlandske kolleger engang hevet et øyenbryn.

– Jeg må skuffe noen med å si at dette er svært hjemlige diskusjoner. Selv med kutt på grunn av en ekstraordinær situasjon, er Norge verdensledende på bistand. Det er synd hvis vi mister av syne at klimautfordringene er globale, og at det viktigste er hva vi skal få til i Paris, sier Sundtoft.

LES OGSÅ: – Norges rolle i verden er endret

Klimaforhandlinger i Paris fra 30. november til 11. desember.

Målet er en ny internasjonal klimaavtale som omfatter alle verdens land.