Dette skriver de i rapporten

22. juli-kommisjonens rapport er et knusende oppgjør med norsk politivesen og beredskapssystem. Den skisserer et samfunn der myndighetene lider av beslutningsvegring, der viktige papirer blir liggende i en skuff og der offentlige etater ikke vet hvordan de skal samhandle når det verst tenkelige inntreffer.

Politiet

Politiet får kritikk over hele linja. Denne går først å fremst ut på at tjenestemenn kunne ha vært på Utøya 26 minutter tidligere. Videre får politiet kritikk for blant annet ikke å ha mobilisert politihelikopteret, manglende skriftlige kommunikasjonsmuligheter, dårlig samarbeid mellom nabodistrikter og at essensielle vitnebeskrivelser havner på post-its i glemmeboka.

«Kommisjonen har i det hele funnet få spor av operative tiltak som hadde til formål å avverge eller forberede seg på eventuelle sekundæranslag. Etter kommisjonens syn ville slike tiltak i eget distrikt og i nabodistriktene, kombinert med varsling gjennom mediene, ha hevet publikums aktsomhet og gjort øvrige politidistrikter bedre forberedt dersom noe skulle skje hos dem. Videre mener kommisjonen at slike tiltak kunne ha ført til at gjerningsmannen og bilen han kjørte, kunne blitt oppdaget», skriver kommisjonen i rapporten.

Politiet får også skarp kritikk for det faktum at riksalarmene ikke ble mottatt hos de ulike politidistriktene, der den dedikerte PC-en som skal motta riksalarmene flere steder ble ignorert fordi mailsystemet Outlook, som brukes til å sende varslingene, ikke ga noen beskjed: «Kvaliteten på varslingen i Politi-Norge 22/7 må karakteriseres som slett. Den første riksalarmen blir ikke registrert i loggen i noe politidistrikt før påfølgende dag. Svært få mottok alarmene som ble sendt senere. Mottak ble registrert sent, og det var begrenset med tiltak som ble iverksatt», heter det i rapporten.

Kommisjonen er tydelig på at det også er store fundamentale problemer med politiets arbeid under slike kriser: «Analysen viser også manglende presisjon, sågar tidvis slurv med for eksempel at PC ikke var slått på, og sendrektighet med å korrigere feil. Omfanget av svakheter og feil er så omfattende at det samlet utgjør en foruroligende indikasjon på ledelsens manglende oppmerksomhet på utviklingen av Politi-Norge på beredskapsområdet, ledelsens evne og vilje til raskt å korrigere feil og ikke minst sørge for at det investeres tilstrekkelig i å etablere robuste systemer for å kunne løse politiets primære oppgaver.»

Regjeringskvartalet

I rapporten peker de på det faktum at det ble gjort lite for at Grubbegata skulle sikres bedre mot konsekvensene av et eventuelt terroranslag. Det ble lang tid i forveien diskutert å stenge Grubbegata, uten at noe skjedde, og kommisjonen er lite imponert over det arbeidet som er gjort for å sikre Regjeringskvartalet.

«I 2004 besluttet regjeringens sikkerhetsutvalg å iverksette en rekke konkrete tiltak for å sikre høyblokka og regjeringskvartalet mot angrep. Arbeidet skulle senere prioriteres høyt. Likevel var det, sju år senere, mulig å detonere en bilbombe tett inntil inngangen i høyblokka», skriver kommisjonen.

Kommisjonen oppsummerer at det «... ikke har vært en styring, oppfølging og kontroll av gjennomføringen av sikkerhetsprosjektet fra administrativ og politisk ledelse i FAD (Fornyings - og administrasjonsdepartementet, journ.anm.) i samsvar med det som var forventningene fra regjeringen. Gjennomgangen har videre vist at der SMK (Statsministerens kontor, journ.anm.) ikke fulgte opp, var det få andre i den politiske eller administrative ledelse som engasjerte seg», skriver kommisjonen i sin rapport.

I tillegg var det et problem for vaktlaget som hadde ansvar i høyblokka at utstyret de hadde tilgjengelig var teknisk utdatert. Dette knytter kommisjonen til en manglende sikkerhetskultur i departementene generelt.

«En manglende erkjennelse av risikoen antas å ha bidratt til at verken statsministeren, noen av statsrådene eller noen i den administrative ledelsen satte spørsmål om manglende framdrift, alternative framgangsmåter og kompenserende tiltak på dagsorden», skriver kommisjonen.

Utøya

Kommisjonen konkluderer med at politiets tidsbruk var uakseptabel: «… det tok om lag 35 minutter fra første politipatrulje ankom til Utøya brygge landsiden, cirka 625 meter fra øya, til politiet gikk i land. Beredskapstroppen hadde vært i området i vel 29 minutter. Kommisjonen mener at tidsbruken i denne første delen av politiaksjonen er uakseptabel.»

Videre skriver kommisjonen at:

«Alvorlige mangler i ledelse og samordning av politiinnsatsen, samt fravær av velfungerende tekniske hjelpemidler og for lite oppmerksomhet på behovet for å skaffe båter, førte til at denne slagkraften ikke ble utnyttet. Kommisjonens gjennomgang viser at flere potensielle båtressurser glapp for politiet.»

Det viser seg også at det overhodet ikke var nødvendig å laste gummibåten full av åtte menn med tungt utstyr. Disse ble med fordi de hadde lyst.

«Kommisjonens gjennomgang viser at politiet under opplastingen av politibåten ikke vurderte behovet for slagkraft versus behovet for å få politiet raskest mulig ut på øya. Opplastingen skjedde planløst og uten styring med bare båtens størrelse som grense.»

PST

22. juli-kommisjonen konkluderer med at PST har rettet søkelyset mot islamistiske miljøer i en slik grad at høyreekstreme grupper har havnet i skyggen.

I rapporten står det: «Gjennomgangen viser at PST, ut fra en risikobasert vurdering, har prioritert terrortrusselen fra de radikale islamistiske miljøene, og at tjenesten har evnet å omstille seg til å forstå og håndtere denne trusselen. Kommisjonen har tillit til PSTs vurdering av at dette miljøet i dag representerer den største risikoen i Norge. Vi ser imidlertid med bekymring på at prioritering av enkeltsaker i de senere år i for stor grad har ført til manglende etterretningsaktivitet rundt norske forhold, og manglende analyse av nye trusler.»