Derfor strides de om EØS-avtalen

«Udemokratisk», «Norges viktigste avtale» eller begge deler? Og hvor mye handlingsrom har Norge egentlig? Ekspertene svarer.

 

Det blåser rundt EØS-avtalen etter at deler av fagbevegelsen går mot avtalen som har styrt Norges forhold og handel med EU siden 1994.

En av grunnene er en avgjørelse fra EFTAs overvåkingsorgan, ESA, i høst om at arbeidsgiverne ikke skal være pålagt å betale reise, kost og losji for utenlandske arbeidstakere som reiser til Norge for å jobbe. Fagbevegelsen har vunnet fram i tre rettsinstanser i Norge, men NHO klaget saken inn for ESA, hvor de fikk medhold.

Opposisjonen anklager regjeringen for ikke å bruke handlingsrommet nok. Men hvor mye handlingsrom har vi egentlig? Og bruker vi det?

Vi har spurt EØS-forskerne Jarle Trondal, professor ved Universitetet i Oslo, og Torbjørg Jevnaker, stipendiat ved institutt for statsvitenskap samme sted.

Det korte svaret:

Norge har mer handlingsrom når det kommer til å sette i verk lover og direktiver enn det vi bruker i dag.

Les også: Vil ha EØS-nei på LO-kongressen

Det lange svaret:

– Handlingsrom er et annet ord for uavhengighet eller autonomi. Så spørsmålet er hvor mye autonomi en har til faktisk å handle. Det er snakk om to typer handlingsrom: til å formulere politikk og til å iverksette og praktisere den. EØS-avtalen er skjev. Den gir lite handlingsrom til å delta i å formulere politikken, men sterk forpliktelse til å iverksette politikken. Derfor er EØS-avtalen udemokratisk. Det er noe Norge har valgt, sier Jarle Trondal.

Torbjørg Jevnaker mener det er mulighet for å påvirke også når lovene skal utformes:

– Det er noen arenaer der Norge har tilgang til politikkutformingsstadiet som vi kunne brukt mer enn i dag. Men det er lukkede prosesser og ofte vanskelig å følge med på, sier Jevnaker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Hva med iverksettingen og implementeringen av EUs politikk, hvor mye fleksibilitet har vi her?

– Handlingsrommet er noe større her. Likevel har norske myndigheter lite mulighet til å yte eventuell motstand i denne fasen. EU-landene kan potensielt yte større motstand når de iverksetter politikken. Norske myndigheter tør ofte ikke bruke handlingsrommet for ikke å utfordre selve avtaleverket. Vi har sett eksempler på at norske direktorater har vært mer lydige iverksettere enn fagmyndighetene i medlemsland, sier Jarle Trondal.

Torbjørg Jevnaker mener det er en fleksibilitet i flere ledd:

– En kan utfordre relevansen en lov har for EØS-avtalen. For eksempel sier Norge at kontinentalsokkelen ikke faller inn under EØS-avtalen, og har så langt fått lov til det. Det gjør at offshore og arbeidssikkerhet på Nordsjøen ikke faller inn under EØS-avtalen. Så kan en tilpasse, altså ta en lov, men kreve tilpasning eller endring av paragrafer, slik Island ber om i implementeringen av Acer. Så er det tidsuthaling. Og det er relativt stort rom for fleksibilitet når det kommer til direktiver, der det er mål om hva en skal oppnå, men der det er opp til medlemsstatene – og Norge – hvordan de vil oppnå dem. Når det er vilje og oppmerksomhet, kan en jenke og justere implementeringen av spesielt direktiver. Her er det avhengig av sittende regjering hvor mye en bruker denne fleksibiliteten, sier Jevnaker.

Les også: Foretrekker fortsatt EØS

– Skepsisen mot EØS økte betraktelig under striden om Acer, altså EUs energibyrå. Siden etableringen av EØS har EU endret seg betraktelig. Blant annet med etableringen av denne typen byråer. Hvordan påvirker det Norge?

– De nye administrative strukturene i EU, for eksempel Acer, er i hovedsak i strid med EØS-ordningen, som forutsetter at norske direktorater er autonome og forholder seg indirekte til EU via norsk politisk ledelse. Ifølge EØS-modellen skal ikke norske fagmyndigheter forholde seg direkte til EU-nivået i iverksettingsfasen: EU-vedtak skal innlemmes i EØS-avtalen via vedtak i EØS-komiteen, og norske direktorater skal så iverksette dette, altså via EØS og norske myndigheter. Men nå, med denne nye direkte administrasjonen, må norske direktorater i større grad jobbe direkte mot EU-systemet også i iverksettingsfasen. Dette forutsetter for eksempel at norske NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) kan tenkes å jobbe direkte mot Acer, og ikke utelukkende via regjeringsapparatet og norsk politiske ledelse. Dette undergraver handlingsrommet for politiske myndigheter. Norske direktorater har derfor fått to hatter: en gammel hatt som nasjonale myndighetsorganer og en ny som EU-myndighetsorgan. Den ene kan utfordre den andre, sier Trondal.

– EU har endret seg betraktelig siden 1994. Det er flere land, en sterkere kommisjon og høyere tempo. EU har fått mer politikk, og blandingsforholdet mellom EU og nasjonal politikk er endret. Det er flere pakker – som vinterpakken og klima- og energipakken – som går på tvers av politikkområder. Mens EU har endret seg veldig mye, har ikke Norge endret hvordan vi jobber med europapolitikk i særlig grad, sier Jevnaker.

– SV vil fremme forslag i Stortinget om å utrede alternativer til EØS-avtalen. Hva tenker du om det?

– Det er fornuftig å se på alternativer, så vi ikke følger Brexit-eksempelet, der det ikke var gjort noe forarbeid. Men like interessant som alternativer er å se på hvordan vi bruker EØS-avtalen. Det er kanaler vi ikke bruker like mye som vi kunne ha gjort og prosesser som i dag er lukkede som kan åpnes opp, sier Jevnaker.

Les også: – Motstanden mot EØS vokser

 

EØS-avtalen

* EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, etter at 52,2 prosent av norske velgere stemte nei til medlemskap i EU. Formålet er å styrke og harmonisere handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme reglene. Den gir også EU en viktig rolle i utformingen av EØS-landenes lover.

Kilde: Store norske leksikon