Innenriks

– Den vekstbaserte kapitalismen er blitt en tvangstrøye

Koronakrisen har bekreftet nok en gang at den vekstbaserte kapitalismen er moden for skraphaugen, mener Motvekst-bevegelsen.

Bilde 1 av 5

– Den største og viktigste svakheten ved vårt økonomiske system, som koronakrisen har tydeliggjort, er hvor avhengige vi er av å holde «vekstmaskinen» gående, sier Tone Smith, økologisk økonom og Motvekst-aktivist, bosatt i Wien i Østerrike.

Les også: Amsterdam svarer på koronakrisen med ny og bærekraftig økonomi

– Sosiale konsekvenser

– Så fort den økonomiske aktiviteten synker, øker arbeidsledigheten, med alle dens sosiale konsekvenser, som for eksempel usikkerhet og bekymring over muligheten til å betjene huslån eller betale husleien, påpeker Smith.

– Dette skjer fordi folks mulighet til å tilegne seg grunnleggende behov som bolig, eller også mat, avhenger av deres kjøpekraft. Jo større del av våre liv som er underlagt markedet, jo vanskeligere blir det i økonomiske nedgangstider. Og økonomiske kriser er noe som gjentar seg selv jevnlig i vårt rådende økonomiske system.

Koronakrisen har også vært en vekker med tanke på hvor sårbar nasjonaløkonomien vår er blitt, mener Smith.

– Vi har gjort oss så til de grader avhengige av import og lange, internasjonale forsyningskjeder, basert på en «just-in-time»-logikk som gjør at vi har lite forsyninger på lager for å kunne møte krisetider.

Oslo  20190228.
Illustrasjonsbilder: En mann utenfor med et NAV skilt. Modellklarert
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

I slutten av april, bare en drøy måned etter koronautbruddet i Norge, var 430.000 personer registrert som helt ledige, delvis ledige eller arbeidssøkende hos Nav. Foto: Gorm Kallestad/NTB Scanpix

– Skaper tapere og fattige

– En modell basert på konkurranse skaper i tillegg til vinnere, ulikhet og mange tapere og fattige. Men selv ikke de som «lykkes» finner lykken i denne modellen, fortsetter Smith.

– Den vekstbaserte kapitalismen er blitt en tvangstrøye, et rotterace man ikke kan bryte ut av. Det rådende økonomiske systemet er fullt av problemer som vi må debattere: veksttrang, utnytting av de fattige, rovdrift på naturen, reklame som skaper nye «behov» og generell utilfredshet hele tiden, individfokus som fører til manglende fellesskapsfølelse og konkurranse framfor samarbeid.

– Hva er Motvekst-bevegelsens svar på alle disse utfordringene?

– Motvekst er en internasjonal motstandsbevegelse som jobber for en radikal samfunnsmessig endring med utgangpunkt i den selvinnlysende sannheten at evig materiell vekst er umulig i en verden av begrensede ressurser, svarer Smith.

Les også: Nå kommer planen for å gjøre Norge bærekraftig

– Omforming av økonomien

– Motvekst er en søken mot et samfunn og et økonomisk system som har alle menneskers ve og vel som overordnet mål, samtidig som planetens naturlige økosystemer blir respektert og ivaretatt, fortsetter hun.

– Vi jobber for en bærekraftig og planlagt nedskalering av produksjon og forbruk i det rike Nord, men også for en generell omforming av økonomien bort fra vekstavhengighet og en vekstbasert utviklingsmodell, både i Nord og Sør.

– Samtidig trengs en kulturell omstilling bort fra higen etter evig vekst, eksemplifisert ved vekst i bruttonasjonalproduktet som overordnet politikkmål, til en kvalitativ endring, eksemplifisert ved livskvalitet og meningsfulle liv, tilføyer Smith.

– Hva er forhistorien til Motvekst-bevegelsen, kjent som Degrowth-bevegelsen i andre land?

– Bevegelsens opprinnelse spores gjerne til diskusjonene som fulgte lanseringen av boken «The Limits to Growth» i Frankrike for over 40 år siden. Den franske debatten tok en mer kultur- og systemkritisk vending enn i de fleste andre land, hvor den var mer teknokratisk-materiell, svarer Smith.

Dagens økonomiske system må erstattes med et nytt, mener Tone Smith, økologisk økonom og Motvekst-aktivist.

Dagens økonomiske system må erstattes med et nytt, mener Tone Smith, økologisk økonom og Motvekst-aktivist. Foto: Privat

Internasjonal støtte

Denne boken, som på norsk fikk tittelen «Hvor går grensen?» er skrevet av blant andre Jørgen Randers, på vegne av 17 forskere. Ifølge Wikipedia er den nå solgt i over 30 millioner eksemplarer verden rundt.

Også Degrowth-bevegelsen har blitt et internasjonalt fenomen. I mai kom det til uttrykk ved et åpent brev signert mer enn 1.100 eksperter og 70 organisasjoner fra over 60 land, hvor det ble oppfordret til motvekst for å håndtere koronakrisen. I mai ble det også den digitale konferansen Degrowth Vienna 2020 gjennomført med over 4.000 deltakere fra alle verdensdeler.

Tone Smith er både en av forfatterne bak det åpne brevet og var med i organiseringen av denne konferansen. Hun er også redaktør for nettstedet degrowth.no. I juni var Smith dessuten en av initiativtakere til et opprop om systemendring i Norge.

Les også: Grunninntekt til alle: – En praktisk, ubyråkratisk løsning

Norske motvekst-initiativ

Blant de 75 samfunnsaktørene og kulturpersonlighetene som undertegnet på dette oppropet, finner vi Sigvart Dagsland, Erik Dammann, Thomas Hylland Eriksen, Vigdis Hjorth og Ane Dahl Torp.

– Man kan vel ikke egentlig snakke om noen Motvekst-bevegelse i Norge ennå, selv om oppropet kan bli begynnelsen på noe slikt, konstaterer Smith.

Det betyr likevel ikke at det ikke finnes norske eksempler på initiativ som trekker i den retningen Smith ønsker.

– Så langt synes jeg Besteforeldrenes klimaaksjon, Extinction Rebellion, skolestreik for klima og motstanden mot vindkraft utgjør de mest forhåpningsfulle elementene av noe nytt og virkelig radikalt, sier hun.

I global sammenheng er bevegelsen «bred og jobber langs mange akser», forteller Smith. Dette er noen eksempler:

* Kollektive eierskaps- og produksjonsløsninger.

* Ideer om borgerlønn/borgertjenester.

* Etiske banker og lokale valutaer.

* Øko-sosiale bedrifter som fokuserer på behovet for å produsere noe verden trenger framfor på hva som gir profitt.

Les også: I seks uker kunne ikke barna til Daniel Gascon gå ut av huset. Seks historier fra seks ulike land under koronakrisen (+)

Anbefaler fem prinsipper

I det åpne Degrowth-brevet fra mai, tas det til orde for fem prinsipper som bør følges både nasjonalt og internasjonalt:

* Sett liv og helse i sentrum for våre økonomiske systemer.

* Gjennomfør en radikal revurdering av hvilke jobber som trengs, og i hvilken mengde, for at et godt liv for alle skal kunne oppnås.

* Organiser samfunnet rundt forsyning av essensielle varer og tjenester.

* Baser politiske og økonomiske systemer på prinsippet om solidaritet.

* Demokratiser samfunnet.

An anti-capitalist flyer is seen on a pole as people wait in a queue to receive benefit payouts, including unemployment and small business support as the novel coronavirus inflicts a toll on the economy, at a Centerlink payment centre in downtown Sydney on March 27, 2020. - The number of confirmed covid-19 cases in Australia passed the 3,000 mark on March 27, with the vast majority of infections in major east coast cities like Sydney, Brisbane and Melbourne. (Photo by Saeed KHAN / AFP)

«Kapitalismen dreper oss», er budskapet på denne plakaten i Sydney, som ble satt opp etter at koronaen slo inn over Australia i mars og gjorde mange arbeidsløse der også. Foto: Saeed Khan/NTB Scanpix

Vil engasjere flere

– Hva legger dere i en demokratisering av samfunnet? Lever vi ikke allerede i et demokrati? Eller vil dere ha løsninger som i Sveits med folkeavstemninger om det meste?

– Dette har to sider. Selv om vi lever i et demokrati, er representativt demokrati ganske begrenset. Folk velger sine representanter hvert fjerde år, og det er det. Stadig færre gidder å stemme ved valg. Så spørsmålet er hvordan man kan gjøre folk mer engasjerte og deltakende. Folkeavstemninger er en mulighet, men det finnes mange mer deltakende modeller, svarer Smith.

– Den andre siden av saken er at selv om vi tilsynelatende lever i et demokrati, er det flere områder som ikke omfattes av demokratiske prosesser, deriblant store deler av økonomien. Derfor pågår det en debatt om hvordan økonomien kan gjøres mer demokratisk, for eksempel gjennom arbeiderstyrte og arbeider-eide bedrifter, fortsetter hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Problemet med de velstående

– I tillegg til disse formelle sidene av demokratiet, gjenstår selvfølgelig problemet med at de velstående har uforholdsmessig mye makt og innflytelse gjennom uformelle kanaler og lobbyvirksomhet, noe de kan oppnå fordi vi har et økonomisk system som tross alt avhenger av dem for arbeidsplasser med mer, tilføyer Smith.

– Hva ser du på som det største hinderet for motvekst? Det at de rikeste kan ha veldig mye å tape på dette, både med tanke på penger, makt og innflytelse?

– Det er klart at de mektige vil tape mest, og at den sterke konsernlobbyen utgjør en stor motmakt og hindring. Samtidig er det en stor utfordring å få folk med på et radikalt, alternativt prosjekt, svarer Smith.

– Må få en folkebevegelse

– I årevis har vi blitt tutet ørene fulle med at den vekstbaserte kapitalismen er det eneste mulige økonomiske systemet, og at det ikke finnes noe alternativ. Kommunismen falt, ingen andre system har lykkes, det finnes ingen alternativer, å tro på noe annet enn kapitalisme er naivt og ønsketenkning, fortsetter hun.

– Det er klart dette ikke på noen måte gir folk en følelse av eierskap til egen framtid eller inspirerer til å ta tilbake demokratiet. Ja, hva skal vi egentlig med demokratiet om det ikke kan brukes til noe?

– Vi må få i gang en folkebevegelse for et alternativ, for en idédugnad i det vi endrer en ny fase av verdenshistorien, der vi må få til en omstilling vi aldri har sett maken til. Men den kan også være en inspirasjon til å være med å utforme vår egen og vår barns framtid.

Mener Gro tok feil

– I det åpne Degrowth-brevet fra mai, står det også at grønn vekst ikke har virket eller vil virke. Hvorfor vil ikke en sånn variant av kapitalismen virke? Er det ikke smart å selge for eksempel elbiler i stedet for fossilbiler?

– Grønn vekst er basert på illusjonen om at en frikopling mellom økonomisk vekst og miljøbelastning er mulig. Det har vært mantraet siden Brundtland-kommisjonen påstod at «vi kan endre vekstens innhold».

– Etter flere tiår med en miljøpolitikk basert på disse antakelsene, har vi dessverre nå mye empiri og bevismateriale som viser at en slik frikopling ikke skjer, svarer Smith.

– Teoretisk sett er det dessuten liten grunn til å tro at det skal kunne gå når vi for eksempel vet at fossil energi er en utrolig komprimert og lett tilgjengelig form for energi, mens det kreves mye mer energi å produsere fornybar energi. Vi kan altså ikke bare bytte ut fossil energi med fornybar energi, og tro at vi kan fortsette med samme forbruksnivå.

Extinction Rebellion (XR) climate change activists lie on the floor to symbolize a "mass die" at the Gendarmenmarkt square in Berlin on April 27, 2019. - Extinction Rebellion (XR) is an international movement that uses non-violent civil disobedience to achieve radical change in order to minimize the risk of human extinction and ecological collapse. (Photo by Christoph Soeder / dpa / AFP) / Germany OUT

Extinction Rebellion (XR) er eksempel på en organisasjon som arbeider for en politisk reform i tråd med det Motvekst-bevegelsen ønsker. I april gjennomførte XR en «massedød»-demonstrasjon i Berlin. Foto: Christoph Soeder/NTB Scanpix

- Teknologi har bieffekter

– Hovedpoenget er ikke at vi ikke kan ha el-biler, men at antallet biler rett og slett må ned. For å få til det må vi kjøre mindre bil og i stedet gå, sykle og bruke offentlig transport, samtidig som vi må dele mer på den bilparken vi har, fortsetter Smith.

– Dette utfordrer samtidig troen på at teknologi kan gi oss en løsning på miljøkrisen. All teknologi har bieffekter. All produksjon krever ressurser og energi, og all produksjon gir avfallsprodukter i tillegg til selve det ønskede produktet. Sirkulær økonomi tar i noen grad tak i disse problemene, men løser dem på langt nær. For resirkulering krever mye energi, og materialer blir med tiden «trette» og mister sine egenskaper.

– Vi kan derfor ikke bare erstatte én energiform for en annen, og forbruke like mye. Vi må begynne å spørre oss selv hvor mye vi faktisk trenger.

Les også: Arbeiderpartiet vil fjerne adgangen til midlertidige ansettelser så fort de får sjansen

– Noen må betale prisen

– På 1970-tallet var flertallet av nordmenn fornøyde med sin levestandard, de syntes de hadde nok. Siden den gang er levestandarden tredoblet, påpeker Smith.

– Så hvorfor handler debatten kun om at «dersom vi ikke skal ha fossil energi må vi ha vindmøller, for ett sted må jo energien komme fra»? Kanskje vi rett og slett ikke trenger så mye energi for å leve gode liv? De som bor i nærheten av store infrastruktur- eller bergverksprosjekter begynner i alle fall å stå opp for naturen for å beskytte det som er verdifullt for dem, og dette er en trend verden over.

– Det er alltid noen som må betale prisen for de materielle godene som produseres. Lenge har det vært hevdet at slik må det være, og de som har gjort motstand har nedlatende blitt omtalt som NIMBYs, «Not In My BackYard». Antakelsen er at de synes det er helt greit å forbruke og ødelegge miljøet så lenge det ikke skjer i nærheten av dem. Men denne holdningen trosses nå av en voksende miljørettferdighetsbevegelse, en bevegelse som er nært knyttet til Degrowth. De bruker i stedet slagordet: «Not Here, Not Anywhere».

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen