Venstre-leder Trine Skei Grande appererer til den sosiale samvittigheten i uten å bli avfeid som «svak» eller «følsom».

Den nye alfahunnen

Det er tretti år siden Margaret Thatcher fikk tilnavnet Jernkvinnen. I dag hylles den italienske sosialministeren når hun bryter ut i gråt på pressekonferanse. Mens Gro ledet landet med myndig hånd har velgerne klappet i hendene når Erna Solberg har kastet rustningen av og trukket i fløyel.

«Det har kostet oss mye, også psykisk, å måtte be om dette offeret», innledet den ferske sosialministeren Elsa Fornero på en pressekonferanse før jul der regjeringen la fram innstrammingsbudsjettet som skal få den italienske økonomien på rett kjøl. Lenger kom hun ikke, før statsminister Mario Monti tok over mens han samtidig sendte henne en boks lommetørklær.

Bildet av den gråtende ministeren gikk verden rundt og er blitt et symbol på et skifte i den kvinnelige lederrollen, som man også kan se her hjemme. Norge har fem kvinnelige partiledere på Stortinget. Ingen av dem trenger ty til Thatcher-takter for å bli tatt på alvor.

 

Myk ernadyne

- Den nye alfahunnen er uavhengig, krever å bli lyttet til, er høyt utdannet, framstår som sikker og snakker om det hun føler og tenker. Hun er en god kommunikator, er tydelig og hører på hva menneskene rundt henne sier, forklarer Olga Pizarro, direktør ved senter for kvinner og bedriftsøkonomiske studier (CEEM), på utviklingsuniversitetet i Chile, til den argentinske avisen La Nación.

På 1980-tallet styrte Gro Harlem Brundtland Arbeiderpartiet med myndig hånd og bredere skuldre enn erkefiende Kåre Willoch, langt fra prototypen på en myk kvinnelig morsfigur. I dag appellerer Venstre-leder Trine Skei Grande til den sosiale samvittigheten i diskusjon om innvandring uten å bli avfeid som «svak» eller «følsom» mens Ap-leder Jens Stoltenberg får kjeft for å være flinkere til å snakke om grafer og tall enn barn og unge. Og Erna Solberg leder Høyre til stadig nye høyder på meningsmålingene, etter et taktisk skifte fra Jern-Erna til Myke-Erna. «Hun smyger seg rundt oss som en myk dyne», sier Kristin Halvorsen om kollegaen. Mennesker, ikke milliarder, sier Solberg og snakker om eldreomsorg og viktigheten av et tilbud skreddersydd for å treffe omsorgsbehovene i samfunnet, med en rolig stemme og bredt smil mens velgerne klapper i hendene.

Nytt samfunn, nye ledere

Med hard hånd ledet Margaret Thatcher Storbritannia ut av krisen på 1970-tallet gjennom omfattende privatiseringer av statseide bedrifter og store nedskjæringer i den britiske velferdsstaten. Hun ble kjent for sitt omfattende fagforeningsknuseri.

Frasen «Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke», er betegnende for hvorfor Thatcher fikk navnet «Jernkvinnen». Men når Europa skal reddes fra økonomisk ruin i dag, er det mykere grep som verdsettes i arbeidet med å snu skuta. Den spanske avisen «El país» beskrev den italienske ministerens tårer som «smerten fra noen som virkelig ser hvilke ofre som må gjøres for å komme ut av krisen, og som bidrar til å skape bevissthet hos italienerne».

 

Mannemodellen ferdig

Så hva skyldes forvandlingen? Endringen i hvilke egenskaper samfunnet verdsetter har skjedd i takt med endringer i politikken og næringslivet, sier Juan Carlos Eichholz, direktør for senter for strategisk lederskap ved Adolfo Ibáñez-universitetet i Argentina, til La Nación.

- Det tradisjonelle industrisamfunnet var kjennetegnet av hierarkiske maktstrukturer der man jobbet etter ordre for å produsere varer så effektivt som mulig. I dag har samfunnet som helhet mer makt og målsettingene er mer varierte. Alle disse faktorene gjør at den tradisjonelle mannlige modellen ikke fungerer mer. Derfor blir egenskaper man tradisjonelt har forbundet med kvinner også viktige for menn som ledere i dag, sier han.

Jan Ketil Arnulf er førsteamanuensis ved institutt for lederskap og organisasjon på BI. Han nikker til påstanden om at forutsetningen for å lykkes som kvinne i maktens korridorer tidligere var å spille ned den relasjonsbyggende evnen som kvinner tradisjonelt forbindes med. Men han er enig med Eichholz i at endring i lederstil over tid ikke nødvendigvis handler om kjønn, men om endringer i samfunnet.

Arnulf trekker fram tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla som eksempel.

- I begynnelsen var den profilen positiv for henne, så ble det plutselig et problem. Hun gikk fra å være en kriger i en kamporganisasjon til å være en symbolfigur for et inkluderende arbeidsliv. Den rollen taklet hun ikke. Det hadde ikke noe å gjøre med henne som kvinne, men om personlige egenskaper. Det heter jo at det er kvalifikasjonene som får en inn i jobben og personligheten ut av den, sier han.

 

Gjør det bedre

En ny rapport fra McKinsey and Company med navnet «Women at the top of corporations: Making it happen» konkluderer med at bedrifter med flest kvinner i lederstillinger har best resultater. Grunnen er at kvinnelige lederegenskaper har positiv påvirkning på bedriftskulturen. I Harvard Business Review argumenterer den kjente amerikanske sosialpsykologen Alice Eagly for at kvinnelige ledere generelt er mer allsidige enn mannlige, og flinkere til å hjelpe, støtte og oppmuntre sine underordnede. Hennes undersøkelser viser ikke bare at kvinner og menn har ulik lederstil, men at kvinner også har et mer effektivt og praktisk fokus enn menn.

Men selv om den nye alfahunnen er mykere, har hun ikke har trøbbel med å ta avgjørelser, sier Eichholz.

- Det er tvert imot en kvinne som klarer balansegangen mellom å sette vanskelig tematikk på dagsorden samtidig som hun håndterer diskusjonen rundt dem, mener Eihholz. Han trekker fram Angela Merkel som et eksempel på dette - hun er tøff i diskusjonen om den europeiske krisen, men bygger avgjørelser på samarbeid.

 

Jernprofilen er utdatert

Professor Anne Krogstad er ekspert på politisk lederskap og har blant annet studert Margaret Thatchers stil. Mens man før ble oppfattet som svak om man viste tegn på svakhet, er en stor forskjell fra Thatchers tid at det i dag går an både å være sterk og svak samtidig. Både for kvinner og menn, tror hun.

- Som politiker kan man ytre følelser i offentligheten på andre måten enn før, og det oppfattes gjerne positivt snarere enn negativt at man gjør det. Det er et godt tegn fordi det er et mer nyansert bilde av hvordan de fleste av oss er sammensatt, sier hun.

Men her hjemme er det ikke nødvendigvis kvinnene som går fremst i å oppta «kvinnelige egenskaper», som å være mer følsomme og tørre å vise tegn på svakhet. I en studie Krogstad gjorde i forbindelse med en valgkamp for noen år siden viste det seg at norske politikerkvinner er mer angrepsorienterte enn menn i debatter, uten å bli straffet for det.

- Det kan ha noe å gjøre med at vi i Norge har lang tradisjon med å ha kvinner høyt oppe i politikken sammenlignet med andre land. Britisk media har tidligere karakterisert de kvinnelige politiske lederne i Norge som «the blond pitbulls». Det er jo morsomt. Før var det litt sånn «damned if you do, damned if you don‘t», mens nå kan man være både tøff og personlig, sier hun.

 

I en klasse for seg selv

Valgforsker Anders Todal Jenssen tror det norske samfunnet generelt har høy toleranse for at politikerne viser det han kaller menneskelige trekk, både på godt og vondt, som for eksempel da Sp-leder Liv Signe Navarsete gikk i fistel i beste sendetid på TV da hun ble presset i lokalsykehusstriden.

- Folk skjønte at hun var forbannet og følte seg urettferdig behandlet og at det var grunn til det. Jeg tror hun kom godt ut av det. På samme tid har Kristin Halvorsen levd så lenge som partileder i SV og som sentral politiker fordi hun er kjent for å være en omgjengelig person, og er slik et eksempel på det som tradisjonelt tenkes å være «en feminin stil i politikken». Det vi derimot kanskje ikke har like stor toleranse for er de som alltid er sinte og gretne, være seg kvinner eller menn. Det har blant annet vært Siv Jensens­ problem, sier han.

Les også Hege Ulsteins kommentar side 2-3 og portrettet av Jernkvinnen side 30-34