Den krenkede terroristen

SKIEN FENGSEL (Dagsavisen): Etter første dag av saken Anders Behring Breivik har anlagt mot staten, tar man seg i å tenke: Spørsmålet er ikke om regimet han soner under er for strengt, men om det er for mildt.

Mye gjenstår. Breiviks eget partsinnlegg, flere vitneforklaringer, en befaring på Breiviks celle-anlegg i Skien fengsel og sluttprosedyrene. Men etter rettssakens første dag ser det ut til at staten har en svært god sak.

Under oppkjøringen til denne sivilsaken har mange hevdet at det er selve rettsstaten som står på prøve og at Kriminalomsorgen har feilet dersom staten dømmes for brudd på menneskerettighetene i behandlingen av terroristen. Det er som om hele Norges selvbilde som trygg rettsstat står på spill. Det er å gi Breiviks sivile søksmål en sterkt overdrevet betydning. For det første er det andre, og langt mer talende, eksempler på problematiske sider ved norsk fengselspraksis. For det andre vil en høyst eventuell, og i så fall svært mild kjennelse i Breiviks favør neppe få særlig store konsekvenser. Det vil i så fall mest sannsynlig dreie seg om små justeringer, for eksempel adgang til å snakke med egen advokat uten å være atskilt med glassvegg.

Brevik i retten dag 1: Staten: Breivik er kort og godt en svært farlig mann

Staten er saksøkt for brudd på menneskerettighetserklæringens artikler tre og åtte. Terroristen mener at han utsettes for umenneskelig behandling og at hans rett til privatliv er krenket. Det kan være verdt å minne om at Breivik selv forklarte under strafferettssaken i 2012 at han opplevde tilværelsen før angrepet som ulevelig. Han mente at Norge var et fengsel, og fant grunn til å angripe landet som gjentatte ganger er blitt kåret til verdens beste, på et ufattelig blodig og bestialsk vis. Noe av den samme ubegripelig store avstanden mellom virkeligheten og Breiviks opplevelse av denne virkeligheten, så vi i gymsalen i Skien fengsel i går.

Breiviks advokat, Øystein Storrvik, var overraskende lite konkret i sitt innledningsforedrag da han skulle argumentere for at menneskerettighetene brytes overfor klienten hans. Storrvik viste til det han kalte «et samlet isolasjonstrykk», og sirkelargumenterte for at det ikke var behov for så omfattende kontroll blant annet ved å vise til at den omfattende kontrollen gjør at det ikke er fare for gjentakelse. Når det gjaldt mangelen på besøk, oppsummerte han det ganske presist: De som vil treffe Breivik, får ikke komme. De som får komme, vil han ikke treffe.

Terroristen disponerer tre celler. En bocelle som ikke er overvåket, en treningscelle og en studiecelle. Han har tilgang på spinningsykkel, treningsapparat, TV, bøker, dvd-spiller, aviser, spillkonsoll (tidligere Playstation, nå Xbox), luftegård og tur hver søndag til en større luftegård. Han kan bevege seg fritt mellom cellene på dagtid. Siden han ble varetekstfengslet 22. juli 2011 har han sendt og mottatt nesten 4000 brev. Han har hatt ukentlig besøksvenn, ukentlig besøk av prest, av advokater og helsepersonell. Han har samvær med fengselsbetjenter og har også begynt med botrening. Før hun døde, fikk han også en periode jevnlige besøk av sin egen mor. Men etter en stund ville han ikke ha besøk av henne lenger, fordi han opplevde at hun ikke ga uttrykk for nok stolthet over ham. Da gikk kontakten over til å foregå på telefon, før hun igjen kom på besøk i tiden før hun døde. En annen person han har hatt jevnlig telefonkontakt med, ville han heller ikke ha mer med å gjøre fordi samtalene ikke dreide seg om ideologi. Besøksvennen, som kommer i regi av Røde Kors, var problematisk fordi Røde Kors hadde forgreininger til regjeringen. Psykiater vil han ikke snakke med lenger.

Breivik i retten dag 2: Sammenligner seg selv med Nelson Mandela

Den isolasjonen Breivik har saksøkt staten for, skyldes enkelt forklart to forhold: For det første at han avslår flere typer tilbud fordi de ikke passer ham eller at han stiller så sære betingelser for besøk at de ikke blir noe av. Brev som tar opp temaer han ikke ønsker å diskutere, besvarer han ikke. For det andre – og dette er i grunnen det mest interessante ved denne rettssaken – er den kontakten med omverdenen som Breivik ønsker å ha av en slik karakter at staten mener den ville ha vært en fare for samfunnets sikkerhet.

Fra regjeringsadvokatens side forklarte Adele Matheson Mestad at brevene og besøkene som blir stoppet, handler om tre ulike kategorier: Masseutsendelser til meningsfeller og støttespillere, korrespondanse med straffedømte høyreekstremister og brev til meningsfeller med ønske om at de skal spre hans budskap videre via blogger og sosiale medier. I tillegg er det stanset noen brev som er så uforståelige at de ikke lar seg kontrollere. Til sammen anslo hun at omtrent femten prosent av brevene stanses. Resten slipper gjennom. Besøkene som er stanset gjelder tre personer fra tilsvarende miljøer.

Når Breivik kommer med sitt partsinnlegg i dag, vil han sannsynligvis mene at kontrollen svekker hans ytringsfrihet. Han omtaler seg for tiden som partisekretær i partiet han selv har funnet opp, Norske Stat, forkortet NS. Staten omtaler denne aktiviteten som en helt perifer del av en persons privatliv. For Breivik er det alt annet enn perifert. Han later ikke til å ha andre viktige interesser enn den aparte og svært farlige ideologien han bekjenner seg til. Der ligger også forklaringen på den store avstanden mellom partene i denne saken: Den eneste kontakten med omverdenen som terroristen finner meningsfull, er en type kontakt som vil utgjøre en stor fare for samfunnet dersom den ikke kontrolleres strengt.

Les også: Ingen er født til å hate som Breivik