Her er Leif Grusd tilbake ved Varaldsjøen, der han som 12-åring i november 1942 ble reddet over til Sverige. FOTO: BIRGIT H. RIMSTAD

– De viste et enormt mot

I går kveld ble to familier hedret for sin innsats for å hjelpe jøder over grensa til Sverige under krigen. – De viste et enormt mot, sier Leif Grusd. Som 12-åring ble han reddet i sikkerhet.

Yad VaShem, det jødiske Holocaust-minnesmerket og museet i Israel, har tidligere hedret grenselosene og familiene deres. Denne gangen er det familiene Solbergseter/Tangen og Trosholmen som blir takket med årets Righteous Among The Nations pris. I går kveld var det en seremoni i Oslo rådhus der Herman Kahan overrakte den israelske prisen.

De to familiene bodde i Austmarka, nær svenskegrensa, og brukte den strategiske lokaliseringen til å redde mange nordmenn som måtet flykte under krigen – både jøder og ikke-jøder. Familiene reddet folk de aldri hadde truffet – med stor fare for sine egne liv.

En av dem er Leif Grusd som var tolv år gammel da han og familien måtte flykte.

Beundring

– Det må ha vært en stor påkjenning. Jeg har en enorm beundring for det mot de viste. De utsatte sine og familienes liv for den aller største fare under svært spesielle omstendigheter. De var fullstendig klar over at å hjelpe noen, og særlig jøder, kunne medføre tortur og skyting, sier Leif Grusd.

Han forteller om flukten den 12. november 1942. Sjåføren «James» Eriksen, som de kalte ham, var trøtt etter å ha kjørt hver eneste natt med ruter som stadig ble endret. De visste bare at han skulle forbi Kongsvinger sykehus.

– «James» stoppet og spurte tyskerne om veien. Vi satt med hjertet i halsen. I ryggsekkene var det klær til oss alle. Hadde de ransaket oss, hadde ikke dekkhistorien om at vi var på vei for å besøke noen på sykehuset, hatt stor verdi.

På Tangen gård ble flyktningfamilien på fem bedt om å holde seg inne, så ikke naboene skulle fatte mistanke.

Hadde ikke mat

– Vi hadde ikke mat, og vi var helt avhengige av det de kunne skaffe, forteller Grusd.

– Mat var jo mangelvare, så det måtte bli mye svartebørs.

– I butikken måtte man ha rasjoneringskort, og det ville vekke mistanke om man kjøpte mat til flere enn dem på gården, sier professor Irene Levin ved Høgskolen i Oslo og Akershus til Dagsavisen, som har gravd i historien.

Etter hvert vokste flyktninggruppa på Tangen gård. De var i alt ni da de kom fram til Varaldsjøen, der det ventet to båter. Gestapo hadde vært der for en time siden med hunder.

– Vi ble rodd over den 12 kilometer lange Varaldsjøen, forteller Leif Grusd.

– Det var langt å ro med gamle, tunge trebåter. Det var satt opp lyskastere langsmed den østre delen av vannet. Men vi rodde over på den mørke delen av vannet. Knirk fra årefestene ville ha laget lyd utover vannet, så de var dekket av tøystykker.

Ble selv reddet

Irene Levin lå i sin gravide mors mage og ble selv reddet via denne fluktruten. Levin har stilt seg spørsmålet om Laura og Hans Solbergseter, Henry Tangen og Einar Solbergseter sammen med Inga, Karl og Asbjørn Trosholmen var helter? Eller gjorde de bare det man kan forvente av mennesker som tar ansvar i en kritisk situasjon?

– Det inngikk i deres moralske kompass å gjøre slike ting. De hjalp andre uten å tenke på konsekvensene. Og tausheten fortsatte etterpå. De trakk ikke fram seg selv for å få heder og verdighet. Deres hjem var strategisk plassert ved svenskegrensen, og de gjorde det de mente var nødvendig, sier Levin, som er svært takknemlig for motet de viste.