De rike blir rikere, også i offentlig sektor

Her er nyhetene fra en planet langt, langt borte, også kjent som Nærings- og fiskeridepartementets lille flik av statsbudsjettet, kapittel 11: «Lederes ansettelsesvilkår i virksomheter heleid av staten og der eierskapet forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet».

Du skjønner, der står det rett ut hva ledere i staten tjener. Eller, ikke ledere i selve staten, det er ikke statsråder og politiske rådgivere og den slags, men sjefene i de selskapene som staten eier. Her er det både investeringer, bane og romfart, og de tjener … veldig mye mer enn deg.

Eller hva sier du om lønna til sjefen i Argentum Fondsinvesteringer AS? Det er et fondsinvesteringsselskap, som bruker statens penger på å kjøpe aksjer i selskaper som ikke er børsnoterte. De har noen titalls ansatte, og sjefen, med det ikke akkurat proletære navnet Joachim Høegh-Krohn, fikk 4.798.000 kroner i fastlønn i fjor. Det er bare 240.000 høyere lønn enn året før, men heldigvis fikk den arme Høegh-Krohn drøye 2,3 millioner i bonus på toppen, da. Så han kommer ut godt i overkant av sju millioner kroner.

I Flytoget er det også gode tider. Direktør Philip Engedal fikk 2,26 millioner i fastlønn (opp rundt 300.000 fra året før) og en bonus på 525.000 kroner på toppen. Men det som fascinerer mest er kanskje posten «annen godtgjørelse». Der vi andre kanskje skriver av noen avisabonnementer eller mobiltelefon, noen småtterier for slitasje på skoa eller kanskje en treningstime eller fem, drar unge Engedal med seg 255.000 kroner på «annen godtgjørelse»-posten. Jeg tør ikke en gang tenke på hva slags bredbåndsregning han har.

Innovasjon Norge hadde en velkjent administrerende direktør i Anita Krohn Traaseth i 2018 (for øvrig den andre Krohn på lista. Mistenkelig!). Hun dro inn 2,8 millioner, en lønnsøkning på rundt 60.000 kroner fra året før.

Men det blir bare småpenger sammenliknet med den suksessrike direktøren i Posten Norge. Tone Wille fikk 4.846.000 i fastlønn. Dermed øker hun med 576.459 kroner sammenliknet med året før, hun har altså en lønnsøkning på godt over en gjennomsnittlig norsk årslønn. I tillegg kan Wille kose seg med med en bonus på 805.000. Men hun har bare annen godtgjørelse på 8000 kroner, da! Så hun har kanskje i det minste betalt for mobilen sjøl!

I Siva, et selskap som «legger til rette for ny industri, nye arbeidsplasser og levedyktige lokalsamfunn i hele Norge» (hva nå det betyr), har det vært sjefsskifte i 2018. Gammelsjefen, Espen Susegg, slutta 3. januar. Han fikk likevel 1,99 millioner kroner utbetalt i lønn, eller gylden fallskjerm, da. Så, mens Susegg plutselig måtte stikke, leide de inn en konstituert administrerende direktør, fra et selskap som driver med utleie av midlertidige direktører. Ja, sånt finnes! I hvert fall måtte Siva da betale 3,8 millioner kroner for en mildertidig direktør i ni måneder, fram til de fant en ny direktør. Hun heter Ingrid Riddervold Lorange (etter det navnet å dømme, mest sannsynlig en arbeiderdatter fra Oppsal ellerno) og rakk å cashe inn en halv million på tre måneders arbeid. Ja, pluss 26.000 i bonus, da.

Men det er klart. Jeg skjønner at det er litt kjipt å bli nevnt i artikler som denne. At ubehaget ved omtale av egen lønn, på en eller annen måte må kompenseres. Og det mest naturlige er jo å gjøre det med lønn. Eller bonuser. Så dermed er det vel ikke annet enn vel unt at konsernsjef Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft i 2018  tjente 5 289 000 blanke kroner i fastlønn. Og igjen, godt over god norsk gjennomsnittslønn i bonus. 664 000 kroner, faktisk. Og 196.000 i «annet».

Husk det, folkens! Samme år som regjeringa kutta AAP-grensa til unge sjuke folk fra 200.000 til 130.000, lot de sjefen i Statkraft tjene nesten 200.000 kroner i «annen godtgjørelse». Det er ikke vikti nok til å bli spesifisert, en gang.

Og for ordens skyld: En gjennomsnitts lønnsmottaker i Norge fikk i fjor 15.600 kroner i lønnsøkning. 2,9 prosent.

For sammenlikningens skyld: Her er fjorårets gjennomgang.