Innenriks

De deportertes ombud - Anundsens mareritt

Mona Bentzen tipset ikke bare journalister og politikere om lengeværende barnefamilier som ble sendt ut i det stille, men også Afghanistans flyktningminister.

– Jeg har på følelsen at jeg gjør en jobb her som noen andre skulle hatt ansvaret for.

Det skrev kunstneren, filmskaperen, journalisten og menneskerettsaktivisten Mona Bentzen da hun på eget initiativ og for egen regning, reiste til Afghanistan i 2013. Mål: Å spore opp flyktninger som var tvangsreturnert til internflukt – og å lage dokumentarfilm om dem. Hun skulle være der i en måned, men ble i to. Da var det så vidt hun slapp ut.

– Det er ikke lett å finne dem. Men de jeg traff levde under uholdbare forhold. Historien var den samme over alt. Uten familie og nettverk er du ingenting. Du er ikke trygg. Folk stoler ikke på deg. De kjenner deg ikke. De tror ikke på deg. De skjønner at du har vært i Europa, og da er du ikke en troende muslim. Og det sladres til Taliban, sier Mona Bentzen.

I reisebrevene fra Kabul i 2013 skriver hun: – 80 prosent av de tvangsreturnerte reiser ut igjen. Det spørs om jeg ikke må ta meg en tur til Tyrkia, Hellas, Pakistan og Iran også.

Asylavtalen

Etter flere måneders turbulent krangling for åpen mikrofon og kamera ble den blåblå regjeringen denne uka enig med støttepartiene Venstre og KrF om en asylavtale. Avtalen innebærer at barn som har vært i Norge i mer enn fire år, men som ble sendt ut av landet mellom 1. juli 2014 og 18. mars i år, skal få vurdert asylsøknadene sine på nytt. Det skal dreie seg om 70 barn.

– Det mest skremmende nå er at flere av barnefamiliene som ble returnert fra Norge til Kabul nå befinner seg i India, Indonesia, Iran og Pakistan. Ett av barna flyktet til Hellas og sitter fengslet der, sier Bentzen.

– Regjeringen kunne gjort det så mye enklere for seg selv ved å la alle barn som har vært i Norge i mer enn tre år få opphold. De andre bør få prøve saken sin på nytt uavhengig av antall år og skolegang. Isteden er den bare opptatt av antall og datoer. Ingen er opptatt av at barn er returnert til krigsherjede og okkuperte land i humanitær krise.

– Hva er tilknytningstid i Norge for et barn som kommer fra krig? Dette har vært så stygt hele veien. Det er virkelig rein flaks hvem som får bli eller blir sendt ut. Jeg kan avsløre en hemmelighet. Da 8. desember-forskriften ble vedtatt, hadde mange av de lengeværende barnefamiliene gitt opp og i desperasjon flyktet fra Norge. Vi lokket dem tilbake igjen da vi skjønte at de ville få bli. Jeg kommer aldri til å si hvem de er.

Mona Bentzen har vært en viktig premissleverandør for politikere og presse i diskusjonen om de lengeværende asylbarnas skjebne som har vart siden oktober 2013. Hun tipser journalister, formidler saker, kilder og rapporter, navn og nummer på deporterte og deres støttespillere – og deler raust sin kunnskap om konvensjoner, lover og forskrifter.

Retur-rush

– Jeg forsto at noe var på gang da ble det et rush av tvangsreturnerte lengeværende barnefamilier på to-tre i uka. Tidligere ble det sendt én familie i måneden. Så avslørte Bergens Tidende at Politidirektoratet ikke hadde informert Politiets utlendingsenhet om at de ikke skulle prioritere lengeværende asylbarn for uttransport, sier Bentzen.

Hun har varslet Afghanistans flyktningminister Hussain Alami Balkhi om at asylsøkere uten familie eller annet nettverk ble tvangsreturnert. Da en gravid, enslig mor med to små barn besvimte på flyet, tok en annen flypassasjer bilde av den forskremte lille datteren hennes. Han sendte det til kona si, som er advokat. Hun videresendte bildet til Bentzen. Som sendte det til flyktningministeren. Dette er flyktninger som ellers hadde gått under de afghanske myndighetenes radar. Da ministeren fikk se bildet truet han for andre gang med å si opp returavtalen med Norge.

Moren og barna skulle ifølge Politiets utlendingsenhet (PU) bli møtt av bekjente på flyplassen, men ingen dukket opp. Og PU måtte ta med seg familien tilbake til Norge.

– PU hadde funnet et afghansk nummer på telefonen hennes og ringt det. Det viste seg å tilhøre en annen deportert familie fra Norge, sier Bentzen.

Hennes engasjement for asylsøkernes skjebne startet i 2011. Da ble Haroun Abu Arrah, palestinsk venn og skuespiller i «Freedom Theatre», deportert fra Norge til Vestbredden. Før deportasjonen forsøkte han å ta livet av seg på isolatcella på det lukkede asylmottaket på Trandum.

Da palestinernes president Abbas var på Norges-besøk hadde han latt seg intervjue av NRK – foran øynene på Abbas. «Du er ikke vår president», sa Haroun til Abbas. Da flyet landet på Vestbredden, ble Haroun umiddelbart fengslet for å ha fornærmet presidenten. Takket være norske støttespillere, Foreningen av 12. januar, advokat Cecilie Schjatvedt og den norske ambassaden kom han seg ut av fengselet. Han er i dag i et annet europeisk land.

Aha-opplevelse nummer to fikk Bentzen da Behrooz Zendehdel, iransk kunstner og kristen konvertitt, ble deportert til Iran. Han ble pågrepet og fengslet på flyplassen i Teheran og utsatt for an falsk henrettelse.

– Den gamle mannen hadde diabetes, men fikk ikke medisiner i fengselet. Han ble fryktelig dårlig. Vi fikk ham løslatt mot å betale en høy kausjon. Jeg lånte hans hjelpere 10.000 kroner for å få ham tilbake til Norge. Det tok to år, takket være stor innsats fra biskop Tor B. Jørgensen. Da Behrooz landet på Gardermoen, kysset han norsk jord, forteller Mona.

– Når Norge deporterer flyktninger, har vi også ansvar for deres sikkerhet. Men jeg opplever at ingen bryr seg. Hva er det som har skjedd med oss? Hvorfor er det ingen som bryr seg om hva som skjer med de deporterte?

Mer fra Dagsavisen