Bryggesjauerne - med makt bak krava

I våre dager er havna et mer eller mindre utilgjengelig område for folk flest. For 70 år sida var det en populær fritidsbeskjeftigelse å rusle på havna for å se på lasting og lossing. Da skipsfarten var på høyden etter krigen, jobba det nærmere tusen faste sjauere og suppleringsarbeidere på brygga. I tillegg jobba bortimot 1500 «på slengen». Det vil si de som bare slang innom for å se etter arbeid, blant dem folk som finansierte studier og seinere ble samfunnstopper.

Alle arbeiderne måtte møte opp i Oslo losse- og lastekontors lokaler i Gamle Logen om morgenen for å bli ropt opp og fordelt på de forskjellige skipene. Det kunne bli mye venting for lite betaling. Men i «stykkgodstida», det vil si før konteinerne inntok bransjen, var «snaus» et frynsegode som fulgte med jobben: rikelig mulighet til å stjele brennevin, hermetikk og andre forbruksvarer. Enkelte hadde sydd seg egne «snauselommer» i sjauerantrekket. Det hendte heller ikke reint sjelden at sjauerne stilte i like skjorter på fest.

Et av de mest kjente tilfellene av snaus skriver seg fra 1954, da et sjauerlag kom i skade for å bore hull i et fat med 200 liter afrikansk konjakk. De ansvarlige sørga for å rulle fatet i sikkerhet, og innholdet minka i takt med at humøret til sjauerne steig. Ved arbeidsdagens slutt ble fatet frakta med trikken til en leilighet på Kampen.

Den såkalte «Kampengjengen» var gavmild, både naboer og tilfeldig forbipasserende ble invitert inn, og det ble drevet utdeling pr. moped. Folk strømmet til med det de kunne oppdrive av flasker og kar. Festen varte helt til en av de beduggede bega seg ut i offentligheten med en 20 liters glassballong på sykkel. Ballongen gikk i knas og konjakken fløt utover. To-tre liter ble reddet og forsøkt brukt som bestikkelse overfor renholdsarbeiderne som feide opp glasskårene, men gjengen ble avslørt. Tre av dem ble dømt til fengsel i fra fem til åtte måneder. En omstendighet som trakk i formildende retning, var at de hadde vært alkoholpåvirket allerede før tyveriet. Hendelsen ble seinere gjenstand for en revytekst på Chat Noir og skulle også bli film.

Det har aldri vært noe å utsi på bryggearbeidernes streikevilje. De begynte allerede før de stifta foreninga si 30. april 1882. Siden har det vært en del tap og en rekke seire. Ikke minst har bryggearbeiderne sikra seg fortrinnsrett til alt losse- og lastearbeid i havna. En rett som ble ratifisert i ILO 137- konvensjonen i 1973.

Men bryggesjauerne har også tradisjon for å aksjonere for andre enn sin syke mor. I 1946 nekta de å losse spanske varer i protest mot Franco-diktaturet. En gruppe kvinner ble så provosert da tomatene ikke nådde butikkene, at de lossa dem selv. Kvinnene fikk masse oppmerksomhet og ble framstilt som husmødre med beundringsverdig handlekraft. Men bryggearbeiderne oppfattet lossingen som en støtte til Franco. Ifølge dem var det overklassekvinner fra Oslo Vest som aksjonerte, mens arbeiderkvinnene støttet bryggesjauerne.

Miljøet var godt, prega av mye humor og sterkt samhold. De fleste samfunnsklasser og ideologier var representert, men miljøet ble regna som ganske venstreradikalt. I 1950 måtte statsminister Einar Gerhardsen tale sjauerne til rette da de nekta å losse krigsmateriell fra USA. Den dag i dag nekter bryggesjauerne i Oslo å losse amerikanske våpen.

I perioder med stor arbeidsledighet har streikebryterne stått i kø for å overta jobben til streikende bryggesjauere. 11. april 1924 rykket Kristiania transportarbeiderforening inn en annonse i Arbeiderbladet med opplysninger om at en navngitt streikebryter gikk over Jernbanetorget hver morgen. Det vites ikke hvordan det gikk med akkurat denne streikebryteren, men det er ikke fritt for at enkelte streikende lot seg tirre til å bruke nevene.

Hvis du jobba på brygga og hadde en skavank, en uvane, et problem, sa noe dumt eller gjorde en tabbe, var du garantert å få et navn som passa. Alltingveit, Jamt oppgjør, Spør meg i hjæl, Fri for tobakk, Ola med rævva, En meter over havet, Griserøktern, Gullglisen, og Fali Hans har alle jobba på havna. Kom ei kone og spurte etter mannen sin ved hans rette navn, var det få som visste hvem han var. Sa hun kallenavnet derimot, kjente alle ham. Fortsatt er det mange oppnavn i bruk.

I dag er det outsourcing og sosial dumping bryggesjauerne slåss mot. Flere rettssaker har fastslått retten til arbeidet i havna. Men utfallet av en rettssak i Oslo seinere i høst vil være avgjørende. Mister Oslos bryggesjauere eneretten til lossing og lasting, slik at mannskapet på båtene og tilfeldig arbeidskraft uten tariffavtale kan overta for luselønn, vil det få enorme konsekvenser for bryggesjauere over hele verden.

beate@muriscriptura.no