Sammen med kona Samantha takket David Cameron av som Storbritannias statsminister i går formiddag.

Brexit: Sjokk og vantro

England gjorde som Norge i 1972 og 1994: Vendte EU ryggen.

Det er slående likhetstrekk mellom folkeavstemningen i Storbritannia og de norske EU-avstemningen i 1972 og 1994. Spesielt den i 1972. Statsminister David Cameron går av som følge av nederlaget. Statsminister Trygve Bratteli gikk av etter nei-flertallet i 1972. Befolkningen er splittet omtrent på midten. Det går et skille mellom by og land. Valgkampen var hard og uforsonlig i Storbritannia som i Norge. Venner ble uvenner. Valgdeltakelsen var høyere enn ved vanlige valg.

Splittelsen i folket splittet også partiene. Her hjemme mistet Ap etter avstemningen i 1972 store deler av venstresiden til SV. Venstre ble delt og grunnlaget ble lagt for et nytt parti på høyresiden, Anders Langes Parti, det senere Frp.

Les også: Nederlaget: David Cameron går av

Også i Storbritannia vil folkeavstemningen få betydning for oppslutningen om partiene. Det konservative partiet i Storbritannia har revnet. Det er et spørsmål om det lar seg lappe sammen. Labour er delt. Labour-velgernes stemmegivning ble avgjørende for at det endte med resultatet om å forlate EU. Liberaldemokratene som ville bli i EU, er på vei ut av britisk politikk. Det lille nasjonalistiske UKIP som var spydspiss for ut-bevegelsen, vil vokse.

Men det er også dramatiske forskjeller. I Norge sikret en politisk allianse av byradikalere og folk i Utkant-Norge, bønder og fiskere, nei-flertallet både i 1972 og 1994. I Storbritannia ble motstanden mot medlemskapet drevet fram av en populistisk høyreside. Innvandringskortet ble spilt for alt det var verdt i den britiske valgkampen. Migrasjon og innvandring var ikke viktig for norske velgeres stemmegivning i 1972 og 1994. Det er mange grunner for at britene vil ut. Men det er neppe noen tvil om at den enorme asyltilstrømningen til Europa har ført til at svært mange velgere stemte for å gå ut av EU.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den største forskjellen mellom de norske folkeavstemningene og den britiske, er betydningen for Europa og EU-samarbeidet. Mange øyebryn hevet seg i Brussel da Norge, som hadde søkt om medlemskap, sa nei etter at EU hadde sagt ja. Noe ganske annet og mer dramatisk er det at den økonomiske stormakten Storbritannia forlater EU etter mer enn 40 år som medlem.

Brussel er i sjokk. Byggverket står i fare for å bryte sammen. Mange frykter en dominoeffekt. Land som Frankrike og Nederland kan komme til å avholde folkeavstemninger om medlemskap. Den populistiske og nasjonalistiske høyresiden er på frammarsj i begge land. Britenes utmarsj kan sette fart på en mørkeblå bølge i Europa.

Les også: Sjokket: Britene ut av EU

Den britiske regjeringen har seg selv å takke. Det var uenigheten om EU i eget parti som fikk statsminister David Cameron i 2013 til å lansere tanken om folkeavstemning etter parlamentsvalget i 2015. Tanken var å samle det konservative partiet og befolkningen om et spørsmål som britene har kranglet om helt siden landet ble EU-medlem. Parlamentsvalget vant Cameron suverent. Han hadde derfor gått inn i rekken av store britiske statsministre i etterkrigstida hvis ikke velgerne torsdag hadde gitt ham en politisk dødsdom ved å stemme ned hans forsøk på å samle partiet og landet.

Britisk europapolitikk er et stort paradoks. Winston Churchill beskrev britenes forhold til Europa på denne måten: «Vi er med i Europa, men ikke en del av det. Vi er tilkoblet, men ikke innlemmet. Vi er interesserte og assosierte, men ikke absorberte.» Beskrivelsen står seg godt den dag i dag.

Les også: Slik reagerer statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre

Tre ganger søkte Storbritannia om medlemskap. Hver gang fulgte Norge etter med sin søknad. To ganger (1962 og 1967) sa den franske presidenten Charles de Gaulle nei. Tredje gang hadde de Gaulle gått av og statsminister Edward Heath kunne i 1973 ta det historiske skrittet med Storbritannia inn i EU. Norge ble stående igjen utenfor med en handelsavtale.

Britene har alltid vært splittet og skeptisk til EU. Om Norge blir det sagt at vi er innenfor og utenfor. Storbritannia er innenfor, men utenfor. En folkeavstemning i 1975 ga riktig nok et stort flertall for fortsatt medlemskap, men debatten har fortsatt. I EU har britene vært en bremsekloss og ingen pådriver for mer integrasjon og overnasjonalitet. Statsminister Margaret Thatcher var på nippet til å bryte med EU. Tony Blair fra Labour fikk forholdet på fote igjen. Senere har det hanglet og gått. Med David Cameron ble det bråstopp.