Brev fra en mor

Blir aktoratets påstand om utilregnelighet stående, eller sier dommerne tilregnelig? Jeg håper på det siste, fordi det samsvarer med min rettsoppfattelse. Hvorfor det?

Gjerningsmannen gjennomførte to store terrorhandlinger, og planla alt ned til minste detalj. Kan en syk mann ha klart det i så mange år? Han satt riktignok med uttrykksløs likegyldighet i retten da våre kjære ble nevnt med navn, hvem de var for oss og i detalj brutalt beskrevet hvordan de ble drept.

Men i rettssalen satt terroristen dag ut og dag inn, våken til stede, svarte på spørsmål, forklarte seg og fremmet sin idealisme. Aparte ideer og holdninger for de fleste av oss, men dømt syk fordi han forfekter synspunkter vi ikke liker?

Om han blir vurdert utilregnelig sier det meg at vi ikke tar oppgjøret med grusomhetene han har gjort, men koster det under teppet med alt annet vi ikke vil forholde oss til. «Glem dette nå. Snakk om noe annet. Han er syk...»

Kanskje har vi ikke lover som favner denne groteske handlingen helt?

Har ikke lovverket denne strenge paragrafen fordi vi i vår naivitet ikke trodde at vi ville komme til å trenge den i Norge? En lov som kunne sette gjerningsmannen som har drept 77 mennesker, skadet mange, kvestet livene til mange flere og påført samfunnet vårt store materielle skader, bak lås og slå i en lengre tidsperiode enn vanlige kriminelle?

Kanskje lovverket også avspeiler vår naivitet om at i vårt lille land kunne ikke noe så grusomt og grotesk skje.

Jeg mener vi må dømme ham tilregnelig for å vise ham hva vi står for som nasjon, og at demokratiet har en grense for hva vi tolererer. Ytterpunktet er nådd.

Vi skal være snille, forstå, hjelpe, ta vare på, åpne dører til nye samfunnsaktive liv for de kriminelle, men denne mannen har forbrutt seg på og tråkket på demokratiets raushet. Skal vi overleve som det, må mannen, som ikke er verdt å nevne med navn, dømmes til fengselsstraff. Dersom gjerningsmannen blir dømt utilregnelig, fratar vi oss retten til å anklage ham, men unnskylder ham i stedet for grusomheten og brutaliteten han gjennomførte.

Han drepte min kjære sønn, Rolf Christopher, og truet Sebastian på livet, min andre sønn, som unnslapp i båten Reiulf med et nødrop. Han må hele resten av sitt liv leve med de mørkeste grusomhetene i sitt minne. Ingenting ødelegger et foreldre­hjerte mer enn når ungene dine har lidd og lider.

Nasjonen Norge må ut av komfortsonen, hvor vi hele tiden higer etter det gode liv og lukker øynene for det vi ikke orker å forholde oss til, fordi det krever noe av oss.

Han må i fengsel, og med det starter den endelige opprydningen etter 22. juli 2011. Vi ser da at vårt rause, rike, snille, åpne land kan sette grenser og mener alvor med vårt demokrati, også når det blir truet. Kan hende at vi ikke oppfattes som like snille og gode utad, men den gode naiviteten og tydeligheten seirer. Vi står oppreist og tar konfrontasjonene selv om jorden gynger.

Randi Johansen Perreau


Hommelvik 23.08.12