Asylbarna lever i lammet tilstand

«Jeg synes det er veldig dårlig for barn å være så lenge på asylmottak. Det ødelegger barna. På grunn av at de føler seg annerledes enn andre barn, vet du. Alltid er det noe som stopper dem. Alltid er det noe som skyver dem vekk fra andre barn. Og alltid kommer andre barn og spør meg om så mange ting. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er du sånn? Hvorfor er vi på asylmottak, hvorfor flytter vi ikke, hvorfor er vi ikke som andre venner? Det ødelegger barnas liv å være så lenge på asylmottak.»

Gutt 11 år, Libanon.

Ingen holdepunkter

Dette er svaret som ble gitt på ett av 37 intervjuer med mindreårige asylsøkere med endelig avslag, deres foreldre og helsepersonell rundt om ved asylmottak i Norge. Intervjuene er gjort av Fafo i samarbeid med Redd Barna. 11-åringen har bodd hele sitt liv på mottak.

Rapporten «Normalitet i limbo» blir lagt fram i dag, og er den første av sitt slag som dokumenterer hvordan de avviste asylbarna lever i en lammet tilstand, mellom å klamre seg fast til håpet om en framtid i Norge, og på den andre siden forberede seg på utkastelse. I tillegg konkluderer rapporten med at måten norske mottak drives på, er med på å forverre barnas psykiske helse.

Innenfor, men utenfor

De intervjuede barna lever en nokså vanlig hverdag. De er velintegrert i kommunen ved å ha gode venner, spille fotball og gjøre lekser. De har klare framtidsplaner i Norge, og som oftest også klare planer om yrkesvalg.

Samtidig kjenner de alle på at de er annerledes enn sine norske venner. Mellom håpet om en trygg framtid og deres nåværende livssituasjon, står redselen for et endelig avslag og angsten for å bli kastet ut av landet.

Ved å klamre seg fast til det lille håpet om å få et positivt vedtak til slutt, håper barna at de endelig kan bli som andre barn, og leve et «normalt» liv.

De 28 barna i alderen sju til femten år definerer å være «normal» på denne måten: Å slippe å måtte lyve til klassekamerater om hvorfor de ikke deltok på forrige klassetur. Å slippe å bli fortalt når og hvor man skal flytte. Å kunne ha et hjem som du ikke skammer deg over å ta med venner til. Å ha foreldre som er psykisk og fysisk friske. Å slippe et bankende hjerte hver gang en politibil i alarmberedskap kjører forbi. Å fortsette hverdagen slik den er i dag uten frykt for å miste alt.

Les også: Yaldas kamp fortsetter

Må flytte

Rapporten viser at måten mottakene drives på, preger barn med avslag uforholdsmessig sterkt. Stadig nedkutting for å kunne vinne anbudsrunder har negativ effekt på de mottaksansattes lønn og dermed kompetanse og tilbudene for barnefamilier og barn med avslag. I tillegg fører nedleggelsene av mottakene til at lengeværende barnefamilier er nødt til å flytte flere ganger i løpet av deres opphold i Norge.

- Disse nedleggelsene virker ofte å være dårlig gjennomført, noe som fører til at barnefamilier får lite tid til å forberede flytting, sier Fafo-forsker Nerina Weiss, som i rapporten også har intervjuet ansatte ved mottakene.

Mange av de intervjuede barna hadde blitt nødt til å flytte på seg flere ganger i løpet av deres opphold i Norge. De måtte dermed ta avskjed med venner og trygge relasjoner, bare for å bli flyttet til en ny kommune, og igjen måtte ta farvel til de nye vennene sine kort tid etterpå.

Les også: Neda vant første slag

Diskrimineres

- Norge driver systematisk diskriminering av asylbarna, gjennom å ikke anerkjenne at de har like mange behov som norske barn, sier Janne Raanes, leder av Norgesprogrammet i Redd Barna til Dagsavisen.

Hun utdyper:

- Asylpolitikken er preget av sektorpolitikk, der alt ansvaret lesses over på kommunene. Vi hører mange historier om at kommunene synes det er uklart om de har ansvaret for asylbarna, og bekymringsmeldingene fra mottaksansatte blir dessverre ikke tatt på alvor, sier Raanes.

Redd Barna-lederen mener at barnevernet ikke er seg sitt ansvar bevisst, og at dette er et større problem enn de først fryktet.

- Barnevernsloven og barnekonvensjonen gjelder for alle barn i Norge, og da tilsier logikken at barnevernet må gripe inn. Det må være barnas behov som styrer kommunens tiltak, og ikke de innvandringspolitiske, sier hun.

- Vi kan ikke fortsette å legitimere at asylbarna skal ha vesentlig dårligere levevilkår enn våre egne barn, avslutter Raanes.

axel.storen.weden@dagsavisen.no