Advarer mot sprengt kapasitet

I tre år har Røde Kors og Kirkens Bymisjon gitt helsehjelp til papirløse innvandrere, mennesker som blir avvist av det offentlige helsevesenet. Men nå er kapasiteten i ferd med å bli sprengt.

- Hvert år kommer rundt 500 nye pasienter. Samtidig fortsetter de gamle pasientene å komme. Behovet er større enn vi kan dekke alene, sier Sven Mollekleiv, president i Norges Røde Kors.

Hittil i år har senteret hatt mer enn 2.000 konsultasjoner, og fortsetter det slik, kan de bli tvunget til å avvise pasienter på grunn av kapasitetsmangel.

- Vi er ikke langt unna en slik situasjon, sier Mollekleiv.

Uten rettigheter

Papirløse har rett til livsnødvendig helsehjelp om de utgjør en fare for seg eller andre, ved og etter fødsel, ved svangerskaps­avbrudd og ved smittefare. Men fordi de, med unntak av smittevern, må betale behandling og medisiner selv, har de i praksis nærmest ingen rettigheter.

- I kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten kreves det forhåndsbetaling. Det er penger som disse menneskene ikke har. Dermed blir de ikke behandlet for alvorlige lidelser, sier han.

Resultatet er at pasienter må leve med store, kroniske smerter og tunge, psykiatriske diagnoser.

- Det er en vekst av pasienter med kroniske lidelser. Vi ser også mange eksempler på at flere lidelser kunne ha vært forhindret hvis de hadde hatt tilgang til fastlege og primærhelsetjeneste, sier Frode Eick, daglig leder ved Helsesenteret.

Medisinutgiftene har økt med hele 50 prosent, og hvis pasientøkningen fortsetter, kan ikke senteret gi nødvendig medisin som insulin, epilepsimedisin og antipsykotika.

Sikrer samfunnet

Røde Kors understreker at de ikke tar stilling til om pasientene bør få bli i Norge.

- Det er en helt annen sak. Men det er en absolutt, humanitær forpliktelse for ethvert samfunn å yte hjelp til syke mennesker. Det burde være myndighetenes hovedansvar, ikke vårt. Bare det at vi har behandlet 43 barn viser at de ikke tar dette ansvaret, sier Mollekleiv.

Ved ikke å gjøre dette, utsetter de både papirløse og andre i samfunnet for helserisiko, mener han. Mollekleiv viser til at mange av pasientene har så tunge psykiske lidelser at de kan ramme andre og seg selv.

- Hadde det ikke vært en fordel om somalieren som knivstakk flere mennesker i Oslo sentrum for noen år siden, hadde fått behandling for krigstraumene sine? Ville du ikke foretrukket at personen som sitter ved siden av deg på bussen ble behandlet for tuberkulose, slik at han ikke var smittefarlig? Det vi driver med, er forebygging på sitt aller beste, men vi klarer det ikke alene. Nå må myndighetene ta ansvar, sier Mollekleiv.

- Alternativet er dyrere

Pensjonist Charlotte Buhl (70) har jobbet som psykolog i 43 år. Hun er en av over 100 frivillige ved helsesenteret og har vært med siden starten i 2009.

- Jeg synes den norske håndteringen av papirløses helseproblemer er altfor dårlig. Man kan ikke la være å behandle mennesker fordi de mangler papirer. Folk er folk, sier Buhl.

Alternativet er mye mer kostbart, mener hun.

- Vi vet at noen av dem som er svært psykisk nedbrutt, lettere kan bli voldelige, bruke stoff og komme ut for ulykker. Det belaster samfunnet mye mer enn å gi behandling. På samme måte som det koster samfunnet mindre å gi insulin til en med diabetes enn å la personen havne i koma, sier Buhl.

Hun mener behandling av psykisk syke ikke øker sjansen for at de blir i landet, snarere tvert imot.

- For å løse problemer, må man føle seg vel. Det gjelder oss alle. Hvis man er dypt deprimert, vasker man seg ikke, grer seg ikke og gjør ikke rent i huset. Blir man mindre deprimert, går man ut i verden og løser problemene. Jeg har hatt pasienter som har bodd i Norge i flere år, som har vært dypt deprimerte, suicidale og ikke visst hva de skal gjøre. Etter behandling stiger selvfølelsen, og de føler seg sterkere. For en del har det ført til at de har blitt i stand til å reise tilbake, sier Buhl.

sturla.hanssen@dagsavisen.no