Innenriks

Adagio og sirener over Christies båre

Kanskje det var noe symbolsk over at begravelsen for den fredselskende kriminologen Nils Christie ble startet til lyden av Sivilforsvarets kraftige sirener.

Bilde 1 av 2

Sirenehylene ble avbrutt av toner fra Albinonis vakre Adagio, som betyr ettertenksomt på italiensk.

Seremonien var i Arbeidersamfunnets hus i Oslo var i ettertenksomhetens og politikkens lys og åpen for alle. Helt i tråd med Nils Christies ånd.

LES OGSÅ:  Nils Christie er død: Han var for stor for Norge

Ikke noe skolelys

Professor i sosiologi og kamerat Dag Østerberg holdt hovedtalen. Han fortalte hvordan Nils Christie som selv var «født på den grønne gren», identifiserte seg med dem som falt utenfor i samfunnet. – Med årene ble han mer og mer opptatt av at hele samfunnsordenen burde endres til mer enkelhet, nærhet og sosial likhet mellom menneskene, sa Østerberg.

Østerberg fortalte at Christie vokste opp i trygge omgivelser på Østensjø i Oslo, hvorpå familien så flyttet til Nordberg. Hans far drev konfeksjonsforretning.

Christie var født i 1928, og han spøkte mye med at krigen reddet hans akademiske karriere. Christie var selv ikke noe skolelys. Han satt mye og drømte seg bort. - Han hadde en trygg oppvekst til tross for krigen og til tross for skolen! sa Østerberg.

Hans kone Hedda Giertsen sa senere i begravelsen, at Nils Christie hadde sagt han ikke ville ha overlevd i en barnehage. Han likte ikke instusjonaliseringen av menneskenes liv.

Østerberg sa at han på grunn av sosiale forventninger tok realfagseksamen. – Han sa selv at freden skapte et kaos og at de ga ham vitnemålet for enkelthetskyld.

– Etter endt videregående jobbet han i VG, som den gang var en mektig og alvorlig avis. Han fikk jobb ved å vise fram noe han hadde skrevet, slik fikk man jobb den gangen. Han fikk dem til å lage en spalte til ham om studentpolitikk. Etter hvert fikk han skrive om andre emner.

– Så begynte han å studere på det nyopprettede faget sosiologi og et besnærende område åpnet seg for ham. Han ble tilbudt fast stilling i VG, men han valgte studiene.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Nektet å skille mennesker i gode og onde

Christie skrev magistergrad om norske fangevoktere i nazileire under krigen. Det var et nybrottsarbeid innen samfunnsforskningen. Boka er nylig utgitt på ny.

Avhandlingens hovedfunn er at det viste seg at fangevoktere som kunne foreta seg de mest bestialske ting, var alminnelige folk. Det var den sosiale situasjonen som hadde fått dem til å gjøre dette.

Christie var opptatt av om det går an å skille mennesker i gode og onde. Noe han tok avstand fra.

Østerberg beskrev hvordan veien fra denne tenkningen til det å tenke frykt og straff i kriminalpolitikken var kort.

Han skapte begrepene sekundær- eller primærkontroll. Altså den kontroll vi samfunnsborgere utøver overfor hverandre og den som myndighetene utøver. Han mente at det som gjør at et samfunn fungerer er at folk bryr seg med og om hverandre.

– Dette var norsk sosiologis mest leste artikkel, fortalte Østerberg og sa at det var opphavet til dagens Konfliktråd.

– Når en tvist havner i rettsvesenet, kjenner man ofte ikke igjen konflikten. De må løses i primær-relasjonen, å bringe det inn for retten bør være siste utvei.

Østerberg beskrev Christies arbeid for de narkomane. Han mente de fleste som drev med narkotika lignet på en annen kjenning, den man fant i fengslene. Den som kom fra fattigdom og hadde svake familiebånd.

– Han var en staselig mann, men hadde ikke en kneisende overlegen holdning, selv om han ble professor og en kjent æresdoktor ved flere universiteter. Han forble den samme, sa Dag Østerberg.

Flere av talerne trakk fram Christies engasjement for Vidaråsen - et kollektiv for funkskjonshemmede. Av funksjonshemmede, Tom, lærte han seg å bruke et enkelt språk. Han var opptatt av det teknologiske samfunnets svakheter og håndverkets betydning og viktigheten av jobber i uformell sektor.

God og engasjert far

Den ene datteren, Anja Christie, fortalte om en god og engasjert far. Som likte og fortelle om at han ble arrestert sammen med datteren under aksjonen mot utbyggingen av Alta-elven. Anja fortalte: – Da jeg ble slept inn i arresten av politiet: Utbrøt jeg: Er du også her pappa! Det har vi ledd mye av.

Hun fortalte også om hvordan han tok med et barnebarn inn i et fengsel i Guatemala: Et sted der ingen fangevoktere turte å gå. De bare skjøv maten inn til de skrekkinngytende fangene. Men han ville inn og oppleve virkeligheten. Ikke bare høre om det på seminarer. – Stemningen ble løssluppen da han spurte de angivelig så skumle forbryterne: – Men kan noen synge da?

– Han brukte ikke store ord, små ord, vanlige ord. Den som har lært å tenke av Nils slutter ikke så lett å tenke, sa jussprofessor Hans Petter Graver. – Selv om han ble opptatt av sosiologien trakk han seg ikke fra jussen. Han likte jussens trang til det konkrete. Han mente det var mer fruktbart enn abstrakte begreper.

– Det er fristende å bruke store ord om en ruvende skikkelse, men det er ikke i hans ånd.

Små ord er bedre: Som savn, tanke, ettertanke, omtanke, menneske. Hva er større enn et mennesket? Ikke ordene, men livet. Nils ga strafferetten livet.

– Nils lot seg ikke fange av de store ordene, derfor kan ikke de store ordene fange ham nå. Bare tankene – bare tankene. La oss holde tankene hans i hevd, sa Hans Petter Graver.

Nils Christie døde etter å ha blitt påkjørt av trikken i Vogtsgate i Oslo, på sykkel, om morgenen den 26. mai. Han ble 87 år.

Mer fra Dagsavisen