70 år siden Auschwitz ble befridd

Både Samuel Steinmann (91) og regissør og journalist Monica Csango (45) er opptatt av at den grusomme historien om jødeforfølgelsene holdes levende.
Csango mener en måte å fortelle historien om jødeforfølgelsen er å trekke paralleller til dagens samfunn.

– Norge har råd til å opptre ordentlig med den bakgrunnshistorien vi har i Europa. Det er derfor vi skal ta imot syriske flyktninger, og ikke godta det når regjeringen sier de er for skadet til å komme hit. Og det er derfor vi skal behandle romfolk på en skikkelig måte, sier Csango til Dagsavisen.

27. januar

27. januar 1945 rykket sovjetiske soldater inn i Auschwitz og Birkenhau. Krigen nærmet seg slutten. For Steinmann ble ikke den 27. slutten på marerittet. For da nazistene forsto at sovjetiske soldater nærmet seg Auschwitz tømte de mesteparten av leiren. Først massakrerte de tusenvis av fanger, så ble om lag 60.000 sendt på dødsmarsjen vestover.

– Det var nok å bøye seg ned for å knytte skolissene. Det var et tegn på svakhet, og du kunne bli skutt. Etter to døgns marsj var vi bare 20.000 igjen.

– Hvordan greide du å overleve alt det grusomme du opplevde i konsentrasjonsleiren?

– Det var flaks og tilfeldigheter som gjorde at jeg overlevde. Jeg var heldig med arbeidskommandoen jeg kom under.

Steinmann fikk jobb som pleier på fangesykehuset i leiren. Da leiren ble evakuert, fikk han beskjed om å ta en tralle, og stue den full av medisiner. Sovjeterne skulle ikke få tak i dem. Det hjalp å holde seg i fast i tralla under dødsmarsjen.

Les også: «Drept fordi de var jøder»

Vennskap

Samuel Steinmann tror også vennskap var betydningsfullt.

– Jeg knyttet også et nært bånd til en i fangeorkesteret. Det betyr mye å ha en å betro seg til. Vi møttes på kvelden og snakket om hva som hadde skjedd og om hva som kunne skje. Vi visste ikke om vi ville overleve, men vi skulle overleve for å kunne fortelle om hva som hadde skjedd etterpå. Det lovet vi hverandre.

Steinmann er av de siste tidsvitner. Han har brukt mye tid på formidling. Han har tre barn og flere barnebarn.

– Jeg forlanger ikke at den unge generasjon jøder skal ta stafettpinnen videre. Det er annerledes for dem, da de ikke har opplevd det på kroppen slik jeg gjorde.

Steinmann var 19 år da han ble arrestert av nazistene. Han hadde aldri hørt om Auschwitz eller gasskamre da han sammen med 532 andre jøder ble stuet om bord på fangeskipet Donau.

Steinmann synes ikke skolene er flinke nok til å lære barn og unge om jødeforfølgelsen. – De har store hull i kunnskapen. Derfor er det ekstra rørende at de blir så begeistret og takknemlige at de kommer og omfavner meg.

Han forteller at han de første tretti årene ikke ønsket å bli intervjuet om grusomhetene han hadde opplevd.

– Men etter hvert som jeg ble eldre og mine medfanger døde, tenkte jeg at hvis noen skal fortelle så må det bli meg.

Samuel Steinmann er den eneste gjenlevende av de norske jødene som ble sendt til Auschwitz. FOTO: NTB SCANPIX

Stafettpinne

Monica Csango er en av de unge norske jødene som ønsker å ta stafettpinnen videre. Det å delta i den offentlige debatten med egne historier er for Csango et livsprosjekt.

– På Holocaust-dagen i fjor bestemte jeg meg for å gi mine egne refleksjoner en stemme, forteller hun.

Hennes foreldre var ikke praktiserende jøder fra Ungarn. Og først når hun var seks sju år fortalte foreldrene at hun var det. På ferie i Spania fikk hun en davidsstjerne i sølv. Da ble hun for første gang selv klar over at hun var jødisk.