– Det hadde skjedd en voldshendelse, fikk jeg vite. Men ikke noen detaljer. Min første tanke var «har det skjedd noe med barna mine?», forteller Josefine Kjærstad til Dagsavisen.
Den dagen mistet Josefine Kjærstad (41) begge foreldrene sine. Mor døde, og far ble pågrepet.
Josefine våknet av hamringen på døren. I pysjen møtte hun to politibetjenter.
Hun beskriver opplevelsen slik i boka Ingenting skal skje deg:
«Nå ble jeg veldig redd for barna mine, får jeg fram. Jeg skjelver tydelig, også i stemmen. Senere skal naboen min, som hørte meg, si at hun aldri før har hørt noen høres så redd ut. Politikvinnen ser på meg, hun ser frykten min, for den er utenpå meg og overalt, og kanskje er hun mor selv, eller kanskje bare et medmenneske, for hun sier, det har ikke skjedd noe med barna dine. Og da vet jeg at det er deg. At du er død, og at han har drept deg. Den vissheten, intuisjonen om du vil, skal jeg komme tilbake til mange ganger, det vet jeg ikke da, jeg vet bare at du er død, og at han har drept deg»
Det var i 2023 at faren til Josefine ble pågrepet for ha skutt moren hennes.
Om vold i nære relasjoner
Nylig la politiet fram sin nasjonale drapsoversikt for 2024.
Av 37 ofre ble 24 drept av noen de hadde en nær relasjon til. Det er høyere enn snittet de siste ti årene. Antall drap begått av nåværende eller tidligere partner eller kjæreste var høyt i 2023, men var i 2024 omtrent på samme nivå som de siste ti år.
Det er i hovedsak drap i andre familierelasjoner som ligger bak den høye andelen drap i nære relasjoner, skriver politiet på sin nettside.
En av dem som ble del av denne statistikken i 2023, var Josefines mor.
Hun har altså valgt å skrive en bok basert på dagbøkene hun skrev de første dagene etter hendelsen.
– Jeg var så traumatisert at jeg var redd for at jeg skulle fortrenge alt. Det var også for å samle tankene litt og distrahere meg, og ikke lete etter nye nyheter om hendelsen i mediene. Derfor begynte jeg å skrive dagbok. Tanken om bok kom etterpå, da jeg tenkte at jeg kan bruke denne hendelsen til å sette fokus på vold i nære relasjoner.
– Det kom som et sjokk
Josefine Kjærstad klarte å legge sammen to og to, selv om politibetjenten ikke kunne si noe om hva som hadde skjedd.
– Det kom som et sjokk, og det var ikke noe tvil i meg om det. Jeg skjønte at det var far som hadde drept mor. Moren min var god på å beskytte meg, men likevel klarte jeg å trekke den slutningen. Jeg var jo nesten aldri hjemme, rett etter skolen dro jeg til besteforeldrene mine og var der til kveldsmat før jeg gikk hjem og la meg. Mye blir jo også normalisert i barndommen, og jeg trodde at det var slik det skulle være. Det er jo nå som jeg har blitt eldre at jeg har forstått at sånn skal det ikke være, forteller hun.
I boken skriver hun også blant annet at hun og far kunne tulle med at mor drakk mye og var så klumsete som klarte å på dra seg flere skader. Håndleddet som var brukket ble forklart med en troverdig hendelse, forklarer hun.
– Moren min var en oppegående kvinne. Hun var velutdannet og hadde hatt flere lederstillinger. Det var vanskelig å se tegn. Hun unngikk meg ofte og ville ikke komme mye på besøk, jeg kunne føle meg avvist, men nå skjønner jeg hvorfor hun gjorde dette. Det var for å skjerme meg, sier hun, og legger til:
– Boken heter «Ingenting skal skje deg». Og det er jo det hun har gjort for meg. Hun har passet på meg hele livet, og nå som hun var død kjente jeg på et ansvar om at nå må hun være trygg, og det skulle jeg sørge for, forteller Kjærstad.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
– Må ikke være skamfullt
Faren til Josefine tilsto drapet, men erkjente ikke straffskyld. Rettssaken gikk sin gang og saken mot faren til Josefine ble henlagt.
Advokaten til faren, Ole Edward Hagen, har lest denne artikkelen og ønsker ikke å kommentere. Men han påpeker at de sakkyndige fastslo at faren til Josefine var utilregnelig, og det var grunnen til at saken ble henlagt. Han legger til at de sakkyndige var helt enige i og ikke i tvil om denne konklusjonen.
Moren ble kun 73 år gammel.
Josefine sier at det er viktig å ha lav terskel hvis man mistenker at ting ikke er som de bør være.
– Det er viktig å bry seg. Selv om man kan tenke at «dette er ikke noe som angår meg», og at det er ikke sikkert at det er riktig det man tenker. Det er likevel viktig å si fra. Jeg hadde ikke selv noe språk for det, som barn. Jeg opplevde ikke mye vold, men det var mye krangling og mye sinne. Hvordan skal man legge fram det? Jeg fortalte til noen at jeg ikke hadde det bra hjemme. «Ja, hvordan da?», spurte de, og da hadde jeg ikke noe konkret svar. For et barn er det vanskelig å sette fingeren på hva som er galt. Da er det enda vanskeligere å få hjelp, sier hun.
– Angrer du selv på at du skulle visst noe eller ha gjort noe?
– Jeg hadde veldig skyldfølelse for at jeg burde ha skjønt det. Men jeg vet jo at jeg ikke har noe skyld i dette her. Hun har jo dessverre valgt å holde det skjult selv. Jeg tror også på at når voldsofre velger å holde det skjult, så er det enda vanskeligere å gjennomskue dem. De blir eksperter på å holde fasaden oppe. Når man vokser opp slik som jeg gjorde, så blir det dessverre normalt. For meg har jo hun vært voksen og jeg tenkte ikke tanken på at de voksne også kunne trenge hjelp, sier hun.
Josefine Kjærstad forteller at hun er på et veldig godt sted nå, og det er derfor hun gir ut boken og er klar for å snakke om sin erfaring. Hun påpeker også at det ofte er menn som utøver partnervold. Bufdir skriver også på sin nettside at i de fleste anmeldte voldstilfeller er utøveren en mann, uavhengig av den utsattes kjønn.
– Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Det ene er partnerdrap, som er den mest ekstreme formen for vold. Men jeg tror vi har store mørketall når det gjelder vold i nære relasjoner. Det må vi sette fokus på og forhindre. Tabuer rundt psykisk helse for menn er et stort problem, derfor er åpenhet viktig slik at vi kan ta oppgjør med skammen. Jeg har selv gått til psykolog og fått hjelp for å bearbeide hendelsen, forteller hun.
- Utvikling er bekymringsverdig
Gertrud Sofie Hafstad, Forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), sier at Josefine Kjærstad beskriver noe veldig viktig, og det er hvordan moren gjorde mye for å beskytte barna, både i oppveksten og senere i livet.
– Hun skjulte hva hun ble utsatt for. Dette er en naturlig og omsorgsfull reaksjon, som på mange måter er god, men som også kan gjøre det vanskelig for andre å forstå situasjonen og å hjelpe. Samtidig påpeker hun at det kan være vanskelig å finne de riktige ordene for å beskrive det man opplever hjemme, og hvor vanskelig det er for andre å forstå. Vi oppfordrer jo til at barn som opplever vold hjemme forteller en trygg voksen om dette, slik at de kan få hjelp. Men Josefine peker på at det er viktig hvilke kunnskap og innstilling mottakeren har, for at dette skal bli ivaretatt på en god måte, sier hun.
Videre mener hun at utviklingen vi har sett de siste to årene, med mange partner- og familiedrap, er bekymringsverdig.
– Nå er det jo for tidlig å si om dette er en utvikling som kommer til å fortsette eller om det er uvanlig høye tall disse årene. Vi har også sett en økning i anmeldte voldshandlinger. Undersøkelser vi har kan tyde på at det har vært en økning i noen former for vold i nære relasjoner de siste 10–15 årene. Det er vanskelig å si om dette skyldes en reell økning, eller at vi nå spør mer og vet mer – og derfor får vite om mer. Mest sannsynligvis er det nok en kombinasjon av årsaker, forteller hun og legger til at dersom det er faktisk er en økning i vold, er det spesielt bekymringsverdig, nå når det vært ganske mye fokus på dette, og det har blitt jobbet en del med forebygging.
På spørsmål om hvordan kan man forebygge problemet, svarer hun at dette er stort spørsmål og det nok ikke er én enkelt faktor å peke på her.
– En ting vi vet fra forskningen på partnerdrap, er at politi eller hjelpeapparat ofte har vært i kontakt med disse familiene på grunn av vold, også før drapet. Dermed er det lett å tenke at dersom disse hadde agert annerledes, kunne drapet vært unngått. I noen tilfeller kan nok det stemme. Det er helt sikkert vurderinger som kunne vært annerledes og bedre. Det er likevel svært vanskelig å forutsi hvilke voldssaker som ender med drap, siden de fleste ikke gjør det, sier Hafstad.
Viktig å tilby støtte
Hafstad sier at selv om drap i familier kan skje uventet og tilsynelatende «ut av det blå», vet vi at det som regel er familier med en opphopning av utfordringer, og det også har vært vold der tidligere, som andre også har visst om. Det å kunne tilby mer støtte til familier som sliter, det å ha et godt og tilgjengelig hjelpeapparat og så til personer som utøver vold er viktig ifølge henne.
– Men i noen av de mest ekstreme sakene, hvor vi for eksempel vet at ekspartner har hatt besøksforbud, men likevel har begått drap, så tenker vi at der kunne det vært mulig å for eksempel å ilegge omvendt voldsalarm eller hatt en strengere kontroll, sier hun.
Ifølge Hafstad fins det for få tilbud for dem som har vært i lignende situasjon som Josefine og er pårørende, da de fleste tilbud retter seg mot ofre eller gjerningspersoner. Hun påpeker at det likevel er viktig å vite at det fins både sentre og hjelpetelefoner som også tar imot pårørende.
– Det er vanskelig å melde fra om vold, spesielt når den som utøver volden er en man har en nær relasjon til. Likevel, som Josefine sier, er det viktig at vi bryr oss. For at folk skal føle seg trygge nok til å handle, må de ha tydelig informasjon om hvor de kan henvende seg og hvordan de kan gå fram dersom de er bekymret for vold i familien eller omgangskretsen. Samtidig er det avgjørende å understreke at det ikke er pårørendes ansvar alene å avverge vold og drap – samfunnet må sørge for at alle vet hvordan de kan oppfylle denne plikten, sier forskningsleder Hafstad.
Les også: – Vold i nære relasjoner er et stort og vedvarende menneskerettighetsproblem i Norge
Les også: Jo, også han. Jo, også hun
Les også: Møtet med voldsutsatte kvinner og barn ble starten på hennes store livsprosjekt
