Innenriks

Derfor kan ikke alle reise kollektivt

Både for dem med psykiske lidelser, demens og fordøyelses- og urinveissykdommer kan det by på store problemer å reise kollektivt, går det fram av en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

Det er nemlig store mangler i den universelle utformingen av transportsystemet, konstaterer TØI-forsker Anja Fleten Nielsen, som har laget rapporten på oppdrag fra Samferdselsdepartementet.

– Rapporten legger fram konkrete forbedringspunkter, og slik vi ser det, bør disse inkluderes i arbeidet med neste Nasjonal transportplan, sier Nielsen.

Angst for å reise

– Du mener blant annet at det må legges bedre til rette for dem med usynlige funksjonsnedsettelser. Hvorfor kan det være vanskelig for dem å reise kollektivt?

– For personer som lider av psykiske lidelser er hovedbarrierene knyttet til angst for ulike deler av reisen, særlig trengsel, manglende forståelse fra personell, vanskeligheter med å spørre om hjelp, stigma, vansker med planlegging, mange bytter med mer, svarer Nielsen.

– For personer med nedsatt hørsel kan det være særlig problematisk med situasjoner hvor det skjer endringer underveis i reisen. Ofte kommer ekstraordinær informasjon over høyttaler, men ikke via tekst, fortsetter Nielsen.

– Når det gjelder kognitive funksjonsnedsettelser, som demens for eksempel, kan det være vanskelig å reise dersom det oppstår avvik fra standardløsningene – noe som kan skape usikkerhet. Det kan også oppstå problemer med andre passasjerer da demente lett kan gå inn i «fight-or-flight»-respons og oppleves som aggressive.

– Ved allergier kan det for eksempel oppstå problemer på reiser med dyr. På tog har man jo ofte egne dyrefrie vogner, men jeg har selv vært med på at det ikke lenger blir opprettholdt hvis det underveis blir buss for tog.

Stengte toaletter

– For personer med fordøyelses- og urinveissykdommer skal vi nå starte en studie sammen med Mage-tarmforbundet for å se på toalettets rolle i det offentlige rom, fortsetter Nielsen.

– Vi har hatt med en informant med fordøyelsessykdom i en annen studie, hvor hen særlig trakk fram problemer med tilgjengelighet av toaletter, men også det å finne informasjon om det finnes tilgjengelige toaletter i det hele tatt på ulike transportmidler.

– Det har også vært tilfeller hvor toaletter har blitt stengt på lengre bussreiser, noe som har gjort det umulig for personer med behov for toalettet å benytte seg av tilbudet, påpeker Nielsen.

– Er det primært rullestolbrukere det så langt er lagt til rette for på tog og buss og lignende transportmidler?

– Når vi ser på både tidligere forskning, ordlyden i lovverk og hvilke brukergrupper som inkluderes i brukerutvalg, er det helt klart et større fokus på synlige funksjonsnedsettelser som bevegelsesnedsettelser – inkludert rullestolbrukere, og personer med nedsatt syn, svarer Nielsen.

– Det betyr likevel ikke at det er godt nok tilrettelagt for disse gruppene, understreker hun.

Nielsen nevner ulik høyde på togsett og plattformer på stasjoner, som ett eksempel på dette.

– Selv når det er tilrettelagt er det ofte dårlig vedlikehold om vinteren som skaper store problemer for framkommeligheten for dem, og for personer med barnevogn, reisende med kofferter og så videre, tilføyer Nielsen.

Det sosiale miljøet

I den nye rapporten som Samferdselsdepartementet har bestilt, anbefaler derfor Nielsen at det må satses mer på drift og vedlikehold, for blant annet å sikre at snø og is fjernes fra ledelinjer som svaksynte er avhengige av.

Hun ser også behov for jevnlig renhold og reparasjoner av toaletter, benker og leskur, samt at det alltid finnes personell som kan hjelpe til med for eksempel billettkjøp for dem som trenger det.

– Du er opptatt av at det «sosiale miljøet» må fungere i transportsystemet. Henspeiler det på muligheten til å få hjelp fra bussjåfører, konduktører og annet personell?

– Ja, det stemmer. Enkelte brukergrupper kan være ekstra vare på hvordan personell oppfører seg og snakker. Det er derfor viktig at personell vet hvordan man kan hjelpe personer som har for eksempel psykiske lidelser, svarer Nielsen.

– Du peker i tillegg på ny teknologi som en mulig hinder for å reise kollektivt. Sikter du til slikt som billett-apper?

– Billett-apper er et godt eksempel, men også en overgang til automater i stedet for personell ved billettkjøp, selvkjørende systemer og sanntidssystemer.

TØI-forskeren mener videre at det må ryddes opp i lovverk og veiledninger som omhandler universell utforming av transportsystemet. I dag bidrar ulike definisjoner, motstridende tekniske spesifikasjoner og mangelfulle krav til at arbeidet med universell utforming blir mer utfordrende enn nødvendig – noe som igjen påvirker sluttbrukeren.

– Det er for eksempel veldig dumt om man på buss bruker en type piktogrammer, mens man på tog bruker en annen type. Og utformingen av HC-toaletter i bygg har andre tekniske krav enn i veiledere for båter, nevner hun som eksempler på dette.

– Jo likere det er på tvers av transportmiddel og også geografisk mellom ulike steder – jo enklere blir det å anvende systemet for alle, påpeker Nielsen.

Reform på godt og vondt

– Du konstaterer at de store organisasjonsendringene og oppsplittingene i samferdselssektoren har fragmentert arbeidet med universell utforming. Hvordan kommer det til uttrykk?

– Noen organisasjoner har ikke lenger egne dedikerte personressurser til universell utforming. Dette er svært uheldig da det er enda viktigere ved oppdeling i mindre enheter, å ivareta et samarbeid på tvers. Manglende ressurser er ofte det som hindrer samarbeid og ikke manglende vilje hos partene, svarer Nielsen.

– Jernbanereformen er jo et eksempel på en slik oppsplitting i samferdselssektoren. Var det en tabbe å gjennomføre den?

– Det er vanskelig å si noe om da man ikke har data på endringene i transportsystemet før og etter reformen. I tillegg vil eventuelle endringer kunne skyldes andre ting enn reformen da man ikke kan isolere denne hendelsen, svarer Nielsen.

– Men det er en utfordring at det er blitt større avstand fra dem som bestiller togmateriell til dem som har kontakt direkte med kunden.

– Et annet problem som har oppstått, er at passasjerene ikke skiller mellom de ulike togselskapene, selv om det kan være ulike aktører som er ansvarlig for de ulike delene av reisen. Med andre ord kan man risikere at klager ikke kommer fram til den ansvarlige, fortsetter Nielsen.

– På en annen side er det positivt at rollefordelingen har blitt tydeligere, og opprettelsen av Jernbane­direktoratet som en koordinerende aktør er også en positiv endring.

– At det nå stilles krav til togoperatøren utenfra, gjør også at kravspesifikasjoner knyttet til universell utforming trumfer driftsøkonomi­ske hensyn i større grad.

– Rapporten legger fram konkrete forbedringspunkter, og slik vi ser det, bør disse inkluderes i arbeidet med neste Nasjonal transportplan, sier TØI-forsker Anja Fleten Nielsen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen