Innenriks

Slik er ulvenes liv etter døden

Ulvene som ble skutt i vinter er fortsatt av stor verdi for mange.

Den omstridte ulvejakta ble avsluttet i Rømskog i Viken, litt etter klokka 15, den 24. februar. Da ble en hannulv på 46 kilo felt av Statens naturoppsyn, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.

Det var likevel ikke slutten på ferden for ulvene som ble felt. Noen uker senere begynte de første av dem å ankomme Trondheim.

Grundige undersøkelser

Her ble de noe spesielle forsendelsene fra Statens naturoppsyn tatt imot av overingeniør Frode Holmstrøm. Han jobber i Rovdata, som har ansvaret for formidling, drift og utvikling av Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt. Dette overvåkingsprogrammet ble etablert i år 2000 og gjelder for artene gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn i Norge.

«Overvåkingsprogrammet skal sikre presise overvåkingsdata og gode bestandsoversikter for disse artene i Norge, og blant annet sørge for at kartleggingen og overvåkingen av artene blir utført likt og på best mulig måte over hele landet», står det å lese på Rovdatas nettsider.

Holmstrøm satte straks i gang arbeidet for å oppfylle dette mandatet.

Ulvene ble målt og veid. Lever, nyrer, mage og kjønnsorganer ble undersøkt. DNA-prøver ble sikret. Alderen ble bestemt.

– Alderen bestemmes ut fra tannsnitting. Da framkommer alderssoner litt som du ser årringer i et tre, forteller Holmstrøm.

Disse undersøkelsene av tennene, viser at de fleste av ulvene som blir felt, er mellom null og to år. Når de unngår jegere og andre dødelige farer, blir ulver vanligvis om lag ti år.

– Generelt er helsetilstanden til de norske rovdyra gode, sier Holmstrøm.

– De har god plass og mattilgangen på vilt er god. Dessverre for rovdyra faller valget på sau og tamrein noen ganger.

I alle disse eskene ligger ulveskaller og andre rester av ulver som har vandret i norske skoger. Naturhistorisk museum har også mange ulveskinn. – Ulvematerialet på museet strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet, forteller førsteamanuensis Kjetil Lysne Voje.

Venteliste på ulveskinn

Rovdatas oppfølging av ulvene, omfatter også en sjekk av skinnene deres.

– De av ulvene som er egnet, blir flådd, slik at Miljødirektoratet har skinn for tildeling, forklarer Holmstrøm.

Det kan seniorrådgiver Ole Roar Davidsen i Miljødirektoratet fortelle mer om.

– Vi tildeler som oftest skinn til museer, rovdyrsentre, universiteter, barne- og ungdomskoler, kommuner og forskning, opplyser Davidsen.

– Vi prøver å ivareta offentlige interesser med hensyn til museale samlinger, forvaltningsmessige og vitenskapelige undersøkelser og opplysnings- og undervisningsformål, fortsetter han.

– Er det noen som venter på ulveskinn nå?

– Akkurat nå har vi tre søknader, og vi har fått en henvendelse om at det kommer en søknad om ulveskinn snart, svarer Davidsen.

– Hvor mange ulveskinn har dere totalt delt ut?

– Det er litt vanskelig å finne et konkret svar på, men Viltfondet får inn cirka fem til ti ulveskinn i året.

– Kan privatpersoner få ulveskinn?

– Jegere får beholde alle rovdyrskinn av bjørn, ulv, gaupe og jerv som er felt på kvotejakt og lisensfelling. Rovdyr som dør av andre årsaker, som ved påkjørsel, skadefelling og naturlig avgang, tilfaller Viltfondet.

Det innebærer at de blir statens eiendom, ettersom viltfondet er statlig og forvaltes av nettopp Miljødirektoratet.

– For 2021 var det avgang på 34 ulver i Norge. 28 av disse ble felt på lisensfelling der skinnet tilfaller jeger/privatpersoner. Kun seks hadde annen avgang og tilfalt Viltfondet, forteller Davidsen.

Naturhistorisk museum i Oslo har nå en samling på om lag 160 ulveskaller.

Ulveskallene til Oslo

Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo er blant dem som i mange år har mottatt ulveskinn, men ikke bare det.

– De tar også imot alle ulveskallene som er hele, forteller Frode Holmstrøm i Rovdata.

For å komme til samlingen av ulveskaller i Robert Colletts hus ved Naturhistorisk museum på Tøyen, leder førsteamanuensis Kjetil Lysne Voje vei til en vareheis. Heisen er så diger at den gjorde nytten da en elefant skulle flyttes mellom etasjer, forteller han.

Det kunne ha vært en sak i seg selv, men nå må vi konsentrere oss om ulvene.

– Hvor mange ulveskaller har dere?

– Vi har om lag 160 ulv fra Norge i våre vitenskapelige samlinger, svarer Voje.

– Vi har også en del ulvemateriale som vi ikke har fått preparert ferdig. Dette materialet er ennå ikke en del av den vitenskapelige samlingen, men vil bli det på sikt.

Inne i arkivlokalet åpner Voje på noen digre skap og der kommer eske etter eske med ulveskaller til syne.

– Hva skal dere med alle disse ulveskallene?

– Universitetsmuseene er pålagt å drive, utvikle og vedlikeholde vitenskapelige samlinger, svarer Voje.

– Samlingene skal være tilgjengelige for forskning og forvaltning. Ved Naturhistorisk museum er det pattedyrsamlingen som tar inn og ivaretar fallvilt av ulv.

– Pattedyrsamlingen inneholder rundt 30.000 objekter, så ulv utgjør en liten, men viktig, del av samlingen. Det skal mye til før vi fjerner objekter fra samlingen, så har en ulv først kommet inn i samlingen vår, blir den der.

Ikke bare museer, men også rovdyrsentre, barne- og ungdomskoler og kommuner er blant dem som får ulveskinn fra Miljødirektoratet.

Omfattende innavl

– Er ulveskallene til noen nytte for dere?

– De vitenskapelige samlingene ved Naturhistorisk museum i Oslo er et viktig nav i mye forskning og forvaltning. Ulvematerialet på museet strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet. Museet har derfor en betydelig tidsserie med ulv fra Norge. Slike tidsserier er gull verdt ettersom det kan gi forskere informasjon om endringer i ulv over tid, svarer Voje.

Han løfter en ulveskalle som er datert 1862, opp fra en av eskene.

– Ulvematerialet fra museet inngår i flere vitenskapelige arbeider publisert i internasjonale tidsskrifter, og materialet er av interesse for forskere fra både inn- og utland, fortsetter Voje.

– Objekter fra ulvesamlingen brukes for eksempel i studier av effekter av innavl. Ulven i Norge kommer fra en liten populasjon, noe som ofte resulterer i innavl. Innavl kan ha en rekke konsekvenser, inkludert deformiteter av skjelettet.

I Trondheim er det ikke bare Rovdata som er opptatt av ulv.

I perioden 2019-2021 undersøkte NTNU Vitenskapsmuseet 1.300 prøver av DNA fra blant annet ulver i dyrehager og historiske prøver fra ulv, for å finne det genetiske opphavet til dagens ulvestamme i Norge og Sverige. Resultatene viser at den opprinnelig kommer fra Finland, og også at det «er svært mye innavl i dagens ulvestamme».

«I Norge og Sverige var ulven funksjonelt utryddet på 1960-tallet og kun sporadiske observasjoner ble gjort før to innvandra ulver noe uventet etablerte seg og ynglet i sørlige del av Skandinavia på starten av 1980-tallet – 1000 km fra nærmeste etablerte ulvestamme», kan vi også lese på nettsidene til NTNU Vitenskapsmuseet.

Få av ulvene som har innvandret siden den gang, har klart å «bidra til nytt friskt blod til ulvestammen».

Denne ulvetispa var blant ulvene som ble felt i februar av Statens naturoppsyn på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen