Innenriks

Sjefen for Norges største sykehus retter et kritisk søkelys mot seg selv

Sykehussjef Bjørn Atle Lein Bjørnbeth mener samfunnet kunne vært mer åpent under pandemien om sykehusene hadde brukt helsepersonellet mer fleksibelt.

Sist uke skrev Bjørn Atle Lein Bjørnbeth, administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus (OUS), en kronikk i Dagens Næringsliv som er blitt mye debattert.

I kronikken skrev Bjørnbeth at de ikke har maktet å omdisponere personell fra områder med reserver, til områder med alvorlig personellmangel – og han stilte så spørsmålet: «Er samfunnet blitt pålagt en unødig stor del av byrden med å sikre at sykehusene ‘skal ha kontroll?’»

Når Dagsavisen møter OUS-sjefen på Radiumhospitalet i Oslo, understreker han at det var et retorisk spørsmål. Men Bjørnbeth mener de er nødt til å spørre seg selv om de kunne gjort mer på innsiden av sykehusene som kunne resultert i mindre inngripende smitteverntiltak gjennom pandemien.

Han har både fått ris og ros for den selvkritiske teksten.

– Jeg har fått mange forskjellige reaksjoner. Alt fra at det virker skummelt å gå på akkord med faglighet – som vil være et ytterpunkt – til at det er kjempebra at noen tar opp dette fordi det åpenbart er rom for å få til mer med de ressursene vi har, sier Bjørnbeth.

OUS-sjefen understreker flere ganger at kronikken ikke må leses som en kritikk av dem som har jobbet ved sykehusene under pandemien.

– For meg er det veldig viktig å si at dette på ingen måte er noen kritikk av de ansatte. Det er dyktige folk som har gjort en fantastisk jobb. Det er mer en forsiktig kritikk av meg selv og ledergruppa som går på om vi har brukt ressursene riktig i en veldig spesialisert organisasjon.

Bjørn Atle Bjørnbeth. Administrerende direktør for Oslo universitetssykehus.

Sykehusenes tålegrense

Debatten om sykehusenes tålegrense når det gjelder hvor mange covid-19-pasienter de kan greie å behandle samtidig, har blitt heftig debattert de siste to årene. Gjennom pandemien har sykehusansatte gang på gang vist til at kapasiteten på landets intensivavdelinger har vært på bristepunktet, og helsemyndighetene har brukt dette som et viktig argument for å opprettholde strenge smitteverntiltak.

Den forrige regjeringen ga helseforetakene i oppdrag å planlegge for at det kunne komme så mange som 4.500 covid-19-pasienter på sykehus samtidig, hvorav 1.200 ville trenge intensivbehandling. Jon Henrik Laake, som er overlege ved Akuttklinikken ved Oslo universitetssykehus, har kalt disse opptrappingsplanene for rene luftslott. Han har gjentatte ganger pekt på at landets intensivavdelinger har svært lite å gå på og vist til bemanningssituasjonen.

Laake har nå skrevet et krast innlegg i Dagens Næringsliv der han stiller en rekke kritiske spørsmål til det Bjørnbeth tar opp i sin kronikk. Overlegen mener OUS-sjefen må være mer konkret på hva som burde vært gjort annerledes når det gjelder omdisponering av personell og hva slags konsekvenser det vil få. Laake viser til at spesialisering i det medisinske fag har vært begrunnet i et ønske om å oppnå best mulig resultat for den enkelte pasient og skriver:

«Få steder er imidlertid døden en like nært forestående mulighet som i en intensivavdeling. For utenforstående er det kanskje vanskelig å se at det er i de mange små detaljene og i personellets kunnskap og erfaring vi finner forklaringen på at det er kvalitetsforskjeller mellom avdelinger, og mellom land og regioner. Pasienter og pårørende har imidlertid en iboende forståelse for dette. Det er dem det gjelder.»

Bjørnbeth understreker at han i likhet med Laake mener at intensivkapasiteten må bygges opp.

– Det er en no-brainer i mine øyne at vi trenger større intensivkapasitet. Den har vært for tynn også i det daglige utenom pandemien. Vi må følge to spor: Det ene er å få flere spesialsykepleiere og sengeplasser, men vi må også se på hvordan vi bruker ressursene på best mulig måte, sier Bjørnbeth og legger til:

– Dette er ikke noe forsøk fra min side på å gjøre ting billigere. Mitt anliggende er å se på hvordan vi kan få et mer robust sykehus og her mener jeg fleksibilitet er et nøkkelord.

Hva er godt nok?

Han er enig med Laake i at sykehusene også må snakke om hva som er konsekvensene hvis intensivavdelingene blir tvunget til å øke antallet plasser kraftig over en periode.

– Laake har et veldig godt poeng når han sier at det ikke nytter å diskutere en sånn oppskalering uten at man tydeliggjør hva slags risiko det medfører. Vi har sagt at vi kan greie å ha rundt 110–120 intensivplasser under pandemien. Skulle vi skalert opp til 250, kunne vi ikke drevet med samme kvalitet.

Men Bjørnbeth vil også ha en debatt om hva som er godt nok og når det beste kan bli det godes fiende.

– Hvis du kan levere 95 prosent av makskvalitet, hvor mye koster den siste 5-prosenten? Hvis det koster ufattelig mye, er det ikke sikkert at det er riktig å bruke ressursene på det hvis det finnes andre områder der vi er på 70 prosent i kvalitet.

Han bruker også et annet bilde for å få fram sitt poeng.

– Jeg var tidligere leder for gastrokirurgisk avdeling som er en veldig spesialisert virksomhet på Rikshospitalet. På morgenmøtet sa jeg noen ganger at hvis man skal starte opp et helsetilbud fra null, så er Rikshospitalet det siste du skal bygge. Hvis legevakten nede i sentrum ikke har nok bemanning, så er det viktigere for folkehelsa at vi hjelper til der enn at vi holder til her oppe. Det er et bilde på at du må vurdere nøye hva som har størst effekt ut fra den situasjonen man er i.

Mangelen på sykepleiere

Gjennom pandemien har Norsk Sykepleierforbund (NSF) gjentatte ganger sagt kraftig ifra om at det er stor mangel på intensivsykepleiere. NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen har også vist til at sykepleiere blir satt til å gjøre en rekke oppgaver som andre yrkesgrupper kunne gjort. Dette er noe Bjørnbeth vil se på.

– Vi må se på om alle oppgavene på intensivavdelingene er av en slik art at de må løses av spesialsykepleiere eller om man også kan benytte personell som ikke har spesialkompetansen. Jeg mener ikke at vi skal fjerne spesialsykepleierne eller gå på akkord med kvalitet, men jeg er ikke sikker på at alle som bemanner en intensivenhet må være spesialsykepleiere. For å gjenta meg selv: Vi trenger også å se på hvordan vi organiserer arbeidet og hvordan vi bemanner intensivsengene, sier Bjørnbeth.

Flere har kritisert sykehusansatte og ment at de har krisemaksimert situasjonen for mye under pandemien. Bjørnbeth vil ikke kritisere dem som har sagt tydelig ifra.

– Man kan alltid stille spørsmål ved språkbruken, men i noen miljøer kan det ha vært på sin plass å si at man er helt på tålegrensen. Jeg tror det er riktig, men da legger man til grunn at man jobber innenfor de rammene som vi har per i dag. Det jeg tar opp, er at vi framover må se på om det kan gjøres på en mer fleksibel måte slik at vi øker vår tålegrense. Den typen omstilling som jeg snakker om, er ikke gjort over natta. Det er en langvarig prosess som må gjøres i samarbeid med de ansatte og organisasjonene, sier Bjørnbeth.

Sykehusenes framtid

For OUS-sjefen handler denne debatten også om hvordan sykehusene skal løse framtidens utfordringer uavhengig av om det er en pandemi eller ikke.

– I det store bildet skal vi utvikle framtidens spesialisthelsetjeneste. Oslo universitetssykehus skal bruke 55 milliarder kroner av fellesskapets midler på å bygge seks nye bygg. Vi står overfor en svær utfordring, og vi må løse oppgavene våre på en rasjonell måte – da kommer dette med fleksibilitet inn i bildet. Jeg kan gi deg et eksempel: På samme dag som vi sier at vi har store bemanningsutfordringer i mottak, har vi cirka 200 ledige bemannede senger på sykehuset. Det er ikke sånn at vi bare kan hente de folkene som bemanner disse sengene, men det er et bilde på at det er noe å gå på.

Bjørnbeth mener det er viktig å få fram at det ikke er slik at alle avdelinger ved sykehusene har vært overbelastet under pandemien.

– På mange sengeposter har vi hatt 70–75 prosents belegg i denne delen av pandemien. Det er på de medisinske avdelingene det er veldig fullt.

OUS-sjefen er bekymret for hva som har vært konsekvensene av de inngripende tiltakene og lange perioder med nedstenging. De har blant annet sett at det gjennom pandemien har økt på med unge pasienter som trenger behandling for psykisk sykdom. Han er også bekymret for alle dem som har fått utsatt behandlingen ved sykehusene, noe som har ført til lange køer.

Bjørnbeth mener det er svært viktig at situasjonen ved sykehusene veies opp mot hva som er konsekvensene av nedstenging i samfunnet for øvrig.

– Jeg vil signalisere at vi skal se på hvordan vi kan fremstå som mer robuste og hvordan vi kan bidra til at man kan ha mindre inngripende tiltak i samfunnet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen