Innenriks

Farvel til bærplukkerne

Stadig færre plukker bær og fisker. – Er høstingsretten i ferd med å bli irrelevant? Det er spørsmålet friluftsforsker Kirsti Pedersen Gurholt stiller seg.

At vi alle skal kunne høste av naturens overskudd er blitt sett på som så viktig at dette til og med er blitt lovregulert. I friluftsloven slås det fast at «under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter (…) og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter».

Allemannsretten gjelder også for fiske, opplyser Miljødirektoratet. Hvem som helst kan derfor fiske gratis i saltvann. I ferskvann er det gratis for alle under 16 år å fiske, unntatt i såkalte munningsfredningssoner, mens de over 18 år må kjøpe fiskekort av grunneieren.

Men i økende grad får bærene stå i fred og fiskene uhindret svømme videre.

– Nedgangen i bruken av høstingsretten begynte på 1970-tallet, forteller Gurholt, som er professor ved Norges idrettshøgskole med friluftsliv som forskningsfelt.

Nå har det gått så langt at sankerne har blitt en minoritet i store deler av befolkningen.

Er blitt for de få

– Blant ungdom i alderen 13 til 19 år i Oslo, er det bare 4 prosent som fisker ukentlig, mens 6 prosent fisker månedlig. Resten bruker høstingsretten sin sjeldnere eller aldri, forteller Gurholt.

Dette går fram av en studie gjennomført av henne selv og kolleger ved Norges idrettshøgskole i fjor, basert på data fra undersøkelsen Ung i Oslo 2018, utarbeidet av NOVA.

I Oslo kommunes undersøkelse «Osloborgernes bruk av Marka i 2021», svarer bare 12 prosent av dem som er over 18 år, at de har fisket der i løpet av de 12 siste månedene. 35 prosent av dem som er over 18 år, sier at de har plukket bær eller sopp i løpet av samme periode.

Også andre undersøkelser gjennomført de senere årene, tilsier at bærplukking og fisking er blitt stadig mindre populært, konstaterer Gurholt.

Heller ikke når vi inkluderer jegerne, blir omfanget av dem som aktivt sørger for å kunne nyte godt av naturens goder, særlig høy. Andelen som jakter i befolkningen, har lenge ligget stabilt godt under 10 prosent.

– Kvinner er nå i flertall i alle aldersgrupper når det gjelder bruk av naturen, men de høster ikke lenger. Nå går de på tur, mest for selve turen og helsas skyld, forteller Kirsti Pedersen Gurholt.

– Fattigdomsstempel

Hva kan så være grunnene til at stadig færre plukker med seg fiskestanga og bærplukkeren for å sikre seg både middag og dessert, som ofte vil være tilnærmet eller helt gratis?

Gurholt forklarer dette blant annet med at behovet for slik matauk har blitt mye mindre. De fleste av oss har nå råd til å kjøpe syltetøyet i butikken, uten å gå veien om turen i skogen.

– I dag høstes det bare sjelden for hverdagsbordet og husholdet, eller som ledd i bygdenes og det gamle bondesamfunnets utnytting av naturen, sier Gurholt.

– Den som i det moderne samfunnet høster av naturens overskudd av nødvendighet og nytte, ikke primært for nytelse, oppfatter at slik høsting er beheftet med et fattigdomsstempel. De forteller ikke om høstingen med stolthet, slik «nytelses-høsterne» svært gjerne gjør.

For i dag er motivasjonen for bær- eller soppturen som oftest en helt annen enn før, ifølge Gurholt.

– Høstingsretten bidrar i dag med spenning, opplevelser og fellesskap både ute og inne, og ved å sette en spiss på hverdagsopplevelser og særlig festbordene.

Ikke minst blant dem med høyere utdanning, er dette tilfellet, noe som avspeiles blant annet i en utsøkt interesse for sopp, mener Gurholt.

Nye kvinneroller

Også endringer i kjønnsrollemønstrene har fått konsekvenser for omfanget av høstingen.

– Tradisjonelt har kvinners høsting særlig vært knyttet til plukking av bær, ville urter, sopp og planter og sanking av kvist til opptenning. Kvinner deltok i mindre grad i fiske, og nesten aldri i jakt, forteller Gurholt.

– Mens kvinner nesten utelukkende tok hånd om hverdagsmaten, kom mennene inn på kjøkkenet når selvfanget ørret, laks og rype skulle tilberedes for et festmåltid. På dette området har det skjedd store endringer.

Det avgjørende nå er ikke i like stor grad som før, hvilket kjønn du tilhører, men blant annet hva slags utdanning man har, den enkeltes interesser, nettverk og oppdragelse, forklarer Gurholt.

– Kvinner er nå i flertall i alle aldersgrupper når det gjelder bruk av naturen, men de høster ikke lenger. Nå går de på tur, mest for selve turen og helsas skyld, sier Gurholt.

En tredje tendens til endringer i høstingen, har forsterket seg i løpet av koronapandemien, konstaterer hun.

– Det har blitt en ny bevissthet om bærekraft, hva som er godt for kroppen, ren mat og antioksidanter. Dette har også blitt et kommersielt felt med en rik bokflora om disse temaene.

Tviler på ny høsteboom

– Den frie høstingsrettigheten har dermed mistet mye av sin opprinnelige betydning, slik den ble praktisert både på bygdene, men også i byene, i alle år fram til omkring 1970-tallet, oppsummerer Gurholt.

– Bør dette få noen konsekvenser for den allmenne høstingsretten på noe vis? Trenger vi en rettighet som stadig færre benytter seg av?

– Vi kan ikke se bort fra at økt oppmerksomhet om klimaendringer, «ren og kortreist» mat fra «bondens marked» og et naturnært liv på landet, vil føre til økt interesse for høsting av naturens overskudd. Men en omfattende tilbakevending til «det bondesamfunnet» friluftsloven av 1957 var tuftet på, tror jeg ikke vil skje, svarer Gurholt.

Denne uka presenterer hun sine funn under den store forskningskonferansen «Forskning i friluft» i regi av Norsk Friluftsliv, på Hamar.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen