Innenriks

Fortviler over at nedgangen i antallet fuglearter fortsetter

– Geirfuglen kunne ha eksistert i dag, men snart 200 år etter at den ble utryddet, fortsetter politikerne som før, konstaterer naturfotografen og forfatteren Tom Schandy.

– Det er fortsatt ikke noe politisk mål om null ødeleggelse av natur. All annen politikk burde ha blitt testet opp mot og tilpasset et slikt mål, mener han.

Fra milliarder til null

Schandy har tidligere utgitt en rekke bøker om natur og dyreliv. I sin nye rikt illustrerte bok «Fuglenes fantastiske verden», skriver han om alt fra om hvordan fuglene danner par til deres matvaner. Men han skriver også om fuglers død og arters utryddelse.

Noe av det som framkommer her, minner oss om hvor stor makt vi mennesker har over naturen, og også hvordan vi gang på gang har misbrukt denne makten på det groveste.

Dette utdraget fra boka er ett eksempel på det:

Vandredua var en av de mest tallrike fuglene på jorda. Den fantes i anslagsvis fem til åtte milliarder eksemplarer i Nord-Amerika.

Den kjente amerikanske naturmannen John James Audubon beskrev sitt møte med vandredua slik i 1830: «Lufta var bokstavelig talt fylt med duer, deres ekskrementer dalte som snøflak. (…) Duene fortsatte å passere i uforminsket antall i tre sammenfallende dager».

Likevel døde den aller siste vandredua i en zoologisk hage i 1914, etter en så omfattende jakt på arten at den i dag kan få de fleste til å måpe:

Det fortelles at det ble organisert skytekonkurranser på vandredua. Og fra en av disse måtte utbyttet være på mer enn 30.000 fugler for at man i det hele tatt kunne motta noen pris.

Tom Schandy har reist verden rundt for å fotografere til dels svært truede fugler, som denne unge christmassula. Den hekker kun på Christmas Island i Australia. Skogshogst som følge av gruvedrift, innebærer en stor trussel for arten.

Utryddet for museene

Geirfuglen måtte gi tapt for menneskets overmakt 70 år før den siste vandredua døde. Schandy skriver følgende om dette:

Hva tenkte de – islendingene Jon Brandsson og Sigurdur Islefsson – som gikk i land på øya Eldey sør for Island 3. juni 1844 og vred nakken om på jordas siste hekkende par av arten geirfugl? Eller hva tenkte Ketil Ketilsson som ved et uhell trampet i stykker det siste geirfuglegget den samme dagen? Ved et uhell, men likevel…

– Spikeren i kista for geirfuglen ble paradoksalt nok museenes kamp for å få geirfugler til samlingene sine, forteller Schandy, som utdyper dette slik i boka:

Etter hvert som fuglene ble sjeldne, ble det kappløp mellom naturhistoriske museer om å få tak i geirfugler til samlingene sine. De islandske fangstfolkene fikk utbetalt skuddpremie for fuglene, og de hadde også fått bra med penger for verdens siste geirfuglegg – om de ikke hadde vært så klumsete at de klarte å tråkke på egget.

Frykter ny «geirfugl»

I dag finnes det om lag 80 geirfugler i museer og samlinger verden rundt, en av dem i Zoologisk museum i Oslo.

– Den er ikke i publikumsavdelingene, men i et skap på loftet, forteller Schandy, som fikk tatt et bilde av den i arbeidet med den nye boka.

– Det var en veldig spesiell opplevelse, både rart og trist, å få se geirfuglen og vite at den ikke lenger finnes i levende live.

– Du skriver at mange frykter at lomvien kan bli den neste geirfuglen. Hvorfor det?

– Det er bare en liten flis igjen av de bestandene vi hadde i Norge. Kolonier har forsvunnet over alt eller blitt kraftig redusert, svarer Schandy.

Om årsakene til dette, skriver han blant annet følgende:

Drukning i fiskegarn er antakelig den viktigste dødsårsaken, med tusenvis av drepte lomvier hvert år. Under vårfiske etter torsk i Troms i 1985 gikk anslagsvis 200.000 lomvier i fiskegarnene – i løpet av en periode på bare to uker! Oljeutslipp er en annen negativ faktor. I januar 1981 ble eksempelvis 60.000 lomvier drept av oljeutslipp i Skagerrak. Overfiske av viktige fiskebestander har også hatt store konsekvenser for lomvibestanden. I 1986 kollapset loddebestanden i Barentshavet, noe som førte til en dramatisk tilbakegang fra det ene året til det andre.

Lomvien kan bli den neste geirfuglen i Norge, frykter Tom Schandy og flere med ham, etter enorm nedgang i bestanden. Dette lomviparet er fotografert på Hornøya, som ligger i Vardø kommune.

De største utfordringene

– Du avslutter boka di med at «de største utfordringene er arealendringer og klimaendringer. For å gjøre noe med disse problemene trengs en helt annen tilnærming. En altomfattende, politisk omkalfatring av hele samfunnet.» Hva legger du i det?

– Natur- og klimakrav burde ligge som en bærebjelke for all politikk, men politikerne handler ikke der det trengs. Politikken som føres er ikke veldig gunstig for artsmangfoldet, svarer Schandy.

– I stedet kjører staten og kommunene på. Hyttefeltene sprer seg og tar større arealer enn vindmøllene. Det bygges veier og annen infrastruktur, myrer grøftes og det moderne jordbruket fører til tilbakegang for arter. Både vipe og lerke er truet. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje da jeg vokste opp.

Schandy frykter at det skal gå fra vondt til verre med Ap og Sp ved makten de neste fire årene, ikke bare for fuglene, men også for de store rovdyrene. Som Dagsavisen tidligere har skrevet, går det fram av Hurdalsplattformen at regjeringen vil føre en mer restriktiv rovdyrpolitikk og utrede lavere bestandsmål for både ulv og bjørn.

– Rovdyrene skal jages til Sverige og bestandene holdes nede på «museumsnivå». Det er nesten som om vi er på vei tilbake til fortida og 1845 da loven om utryddelse av rovvilt ble vedtatt, sier Schandy.

«Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt» ble innledningen til det som ble kalt rovdyrkrigen, skriver forskning.no om dette. Denne «krigen» varte i over 100 år, helt til rovdyrene ble fredet på 1900-tallet.

Vipa var svært tallrik her til lands, men nå er den blant en rekke truede arter. Bildet er tatt i Lier. Tom Schandy

600 millioner færre

– Selv om du er kritisk til politikken som føres, så omtaler du også flere suksesshistorier i boka di, som at antallet havørn økte fra bare 400 par da den ble fredet i 1968, til en bestand på mellom 3.600 og 4.000 par i 2018. Gir ikke det håp også for andre arter som er truet i dag?

– Under klimatoppmøtet i Glasgow sa David Attenborough at mennesket er den arten som kan gjøre størst skade, men også at vi er de største problemløserne som noen gang har eksistert på jorda. Det enkle er ofte å hjelpe arter med avl og utsetting for å få bestandene til å gå opp, men vi har også andre muligheter, svarer Schandy.

Han tror ikke minst arealnøytrale kommuner, ved gjenbruk av allerede utbygde arealer framfor nedbygging av mer natur, kan få stor betydning for bevaringen av artsmangfoldet. Som Dagsavisen har skrevet, har Nordre Follo kommune kommet lengst på dette området, ifølge miljøorganisasjonen Sabima.

Det landsomfattende engasjementet er likevel så langt ikke til stede, ifølge Schandy.

– Den politiske viljen mangler.

Verre og verre for fuglene

600 millioner fugler har forsvunnet i Europa siden 1980, ifølge en ny rapport fra BirdLife International, Czech Society for Ornithology og RSPB Wildlife Charity. Det tilsvarer en nedgang på nærmere 20 prosent. Størst tilbakegang har det vært for gråspurv (– 247 millioner), stær (– 75 millioner) og sanglerke (– 68 millioner), ifølge BirdLife Norge.

Artsdatabankens nye rødliste, som ble presentert onsdag, er også nedslående lesing for dem som er opptatt av fugler, slår BirdLife Norge fast. Organisasjonen peker på blant annet på at:

  • Hele 40 prosent av hekkefuglene på det norske fastlandet er nå i rødlista. Det er 11 flere enn i forrige rødliste fra 2015.
  • Av 28 vurderte vadefugler er 13 blitt rødlistet, sju av dem er nye i rødlista.
  • Når det gjelder sjøfugler er alle de fem alkefuglene rødlistet, mens sildemåke er den eneste av måkeartene som har unngått å bli rødlistet.
En gang fantes det milliarder av vandreduer. Nå må vi på museum for å se dem. Dette paret som finnes i Fuglesamlingen ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, endte sine dager i 1870.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Nyeste fra Dagsavisen.no: