Innenriks

Vil redde klimaet med sykkelen

Uten mer sykling vil ikke klimamålene bli nådd, mener Den europeiske sykkelføderasjonen (ECF) og en global koalisjon av 300 organisasjoner.

– Det er ingen tenkelig måte å redusere CO₂-utslippene raskt nok til å unngå den verste klimakrisen uten betydelig mer sykling, sier Jill Warren (i midten), leder av Den europeiske sykkelføderasjonen (ECF).

«Det er ingen tenkelig måte for regjeringer å redusere CO₂-utslippene raskt nok til å unngå den verste klimakrisen, uten betydelig mer sykling.»

«Sykling er en av de beste løsningene vi allerede har for å sikre at planeten vår er beboelig for alle generasjoner framover.»

«Sykling representerer et av menneskehetens største håp om et skifte mot en null-karbon-framtid.»

Det er noen av formuleringene i et opprop ECF og de 300 organisasjonene presenterte under klimatoppmøtet i Glasgow.

– Lavest karbonavtrykk

Syklistenes Landsforening (SLF) er blant dem som stiller seg bak oppropet.

– Hvorfor er sykkelen «et av menneskehetens største håp»?

– Sykkel er transportmiddelet med lavest karbonavtrykk, svarer Morgan Andersson, generalsekretær i SLF.

– Utover noe utslipp under produksjonen, er det tilnærmet nullutslipp ved bruk av sykkel, i motsetning til både jernbane og elbiler. Elbiler har mye større utslipp fra produksjon, i tillegg til utslipp av mikroplast fra dekk og svevestøv. Og elbiler er like harde å møte i en kollisjon som fossildrevne biler, tilføyer han.

– Hvor mange sykler finnes det globalt sett?

– Det anslås å være et sted mellom 1 og 2 milliarder, svarer Andersson.

Men til tross for det store antallet, brukes sykkelen så langt bare på et fåtall av reisene som gjennomføres. SLF viser til et estimat fra 2015, som tilsier at den globale sykkelandelen da var på bare om lag 3 prosent.

Sykkelbruken faller

Sykkelbruken er lavest i deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika, ifølge SLF.

Her til lands brukes sykkelen nå på bare 4 prosent av reisene, mot 5 prosent tidligere, kan SLF også opplyse, med henvisning til de første resultatene fra Reisevaneundersøkelsen 2021.

Dermed står våre politikere overfor en enda større oppgave enn før. Målet i Nasjonal transportplan er en sykkelandel på 8 prosent nasjonalt sett, og på 20 prosent i byene, innen 2029.

Men det er ikke umulig å oppnå langt mer sykling, hvis man legger til rette for det. I deler av Nederland og Danmark er sykkelandelen opp mot 50 prosent, og i flere storbyer i Kina og India er det også en relativt høy sykkelandel, opplyser SLF.

I Paris fikk bruken av sykkel et skikkelig oppsving da et nettverk av pop-up-sykkelveier ble bygd som et virkemiddel mot koronasmitte.

Lignende midlertidig tilrettelegging for mer sykling er også gjort i nær halvparten av EUs 94 største byer, med gode resultater. Økningen i sykkeltrafikken i disse byene har vært på opptil 48 prosent, sammenlignet med andre EU-byer, ifølge SLF.

– Må føle at det er trygt

– Hva er det største hinderet for mer sykling?

– Det største hinderet er mangel på et trygt, sammenhengende sykkelveinett som er mest mulig fysisk atskilt fra andre trafikanter, svarer Andersson.

– Skal sykkel bli et massetransportmiddel må en overveiende del av befolkningen føle at det er trygt og effektivt å velge sykkel som transportmiddel, det gjør ikke massene i dag.

– Så det handler ikke om at sykkelen har for liten rekkevidde?

– En betydelig andel av alle reiser er korte reiser på noen få kilometer. I Norge er om lag halvparten av alle reiser under fem kilometer. De kan fint tas med sykkel, og med elsykkelen er radiusen blitt betydelig lengre, svarer Andersson.

Etterlyser satsing

– Formålet med ECF-oppropet er å få verdens regjeringsledere til å forplikte seg til å øke sykkelandelen i sine respektive land. Men er ikke Norge et kroneksempel på at slike forpliktelser kan være lite verdt, i og med at avstanden til målene i Nasjonal transportplan er blitt større enn de var?

– Skal vi nå disse målene, må det en betydelig sterkere satsing til enn det vi har sett så langt, svarer Andersson.

– Vi har hatt planer for økning av sykkelandelen i Norge i flere tiår, uten verken god nok strategi eller tilstrekkelig med midler til å realisere planene. Det er et svakhetstegn, og det er nå på tide å utvise tydelig lederskap.

– Skal vi nå målene må det sikres tilstrekkelig med midler til utbygging av sammenhengende sykkelveinett i norske byer, og en del av de eksisterende byarealene må omdisponeres fra personbil til sykkel, gange, kollektiv.

– Det må i tillegg etableres et supplerende sett med virkemidler for kommuner, næringslivet og befolkningen, blant annet i form av økonomiske insentivordninger.

Forslag til bedring

I oppropet til politikerne fra ECF pekes det blant annet på disse virkemidlene for å oppnå mer sykling globalt sett:

Fremme sykling i alle dens former, inkludert sykkelturisme, sportssykling, sykkeldeling, sykling til jobb eller skole og for trening.

Lage og finansiere nasjonale sykkelstrategier, og samle inn data om sykling for å vite hvor forbedringer i infrastruktur kan gjøres.

Gi direkte insentiver til folk og bedrifter til å bytte fra bil til sykkel for flere av sine daglige turer.

Fremme kombinerte mobilitetsløsninger som er i stand til å dekke alle brukerbehov uten behov for privatbil.

En internasjonal forpliktende avtale om å oppnå et globalt mål om høyere sykkelnivåer.

«Mer sykling i en håndfull land vil ikke være nok til å redusere globale CO₂-utslipp. Alle land må bidra», påpekes det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen